Intervju Martin Solhaug Hansen

Vi får tak i Martin Solhaug Hansen midt i august, rett etter et femdagersritt i Spania. Planen var egentlig et annet ritt, bedre tilpasset ham som rytter, men det ble avlyst på grunn av en av de mange skogbrannene som herjer i landet. Han hadde nettopp vært hjemme i Norge en periode, og innrømmer at det tar tid å omstille seg. «Var brutalt å komme tilbake til Spania etter en liten stund hjemme.»

Faren, laktattreningen og MOCK

Martin Solhaug Hansen kommer fra Mosjøen, og det var faren som dro ham inn i syklingen. Faren selv hadde syklet som ung, og begynte å satse for alvor som voksen i masterklassen. «Jeg synes det var veldig gøy å bare kunne sykle som ung bare for morro skyld,» forteller Martin. Han og en kompis dro ut og laget hopp etter skoletid, ren lek. Men det var gjennom Mosjøen og Omegn Cykkelklubb (MOCK), som faren selv var med på å starte, at han for alvor ble dratt inn i sporten – han var da 11-12 år gammel. «Vi ble en gjeng, dro mye på sykkelritt rundt om i regionen, og det var veldig gøy. Sykling handlet mest om å få være med venner den gangen. Det gikk mange år før jeg så en karriere-mulighet i det.»

Martin som ung i MOCK-drakten. Det var terrengsykling som han startet med. Det har alltid vært moro for ham – mer lek enn alvor – men det var taktikken i landeveissyklingen som til slutt fikk ham til å velge den veien. Debuten var alt annet enn oppløftende. «Første ordentlige landveisrittet jeg syklet var U6 Cycle Tour i Sverige, og jeg husket det var en brutal forandring. Tenkte at jeg aldri skulle sykle landeveisritt mer. Var så mye velt og kaos,» forteller han. En hard start, med andre ord, men han fortsatte likevel – selv om det tok noen år før resultatene fulgte. En periode ble han rett og slett lei av terrenget, med stadige tekniske feil og punkteringer som ødela resultatene. Faren spilte en sentral rolle i utviklingen hans. «Pappa var selv ute med laktattrening tidlig, i forhold til andre. Han har trent med laktat nå i 10-15 år. Gjennom hjelpen fra pappa har jeg lært mye om hvordan man skal trene og bygge seg opp. Er veldig takknemlig for det,» sier han. Lillesøsteren hans følger nå i samme spor, og gjør det bra på sykkelen selv – noe familien har begynt å vurdere er å kjøpe hus i Spania, slik at de kan ha en felles base der.

Pappa Yngve, Martin og lillesøster Regine i Spania,

Fra Tour til Fjells-fiasko til NM-sjokk

Det første store landeveisrittet kom i 2020 som 1.års junior, med et par norgescuper samme år. Åpningen i Tour til Fjells gikk, i hans egne ord, «shit». Men han fortsatte å satse, ble gradvis bedre i felt, og syklet i praksis alene for klubben som representant for MOCK. Men det var først som 2.juior han så han hadde potenisal etter en sterk prestasjon i Tour til fjells. Som førsteårs senior fikk han muligheten hos Stjørdals/Blink, og opplevde en stor utvikling gjennom sesongen, selv om debutrittene på Sundvollen og Ringerike GP endte med DNF. Så kom NM-uken – og et resultat han fortsatt har vanskelig for å forklare. «Jeg fikk 10. plass på U23-fellesstarten. Det var bare sykt. Men noen dager senere fikk jeg 9. plass på senior-fellesstarten. Jeg skjønte jo at det var et bra resultat, og husker jeg bare tenkte: hvordan er dette mulig? Jeg ga alt jeg klarte og var kjempefornøyd.»

Martin Inn til mål på NM-Fellestart i 2022 Resultatet satte i gang en kjede av hendelser. Uno-X tok kontakt med Stein Vold, sportsdirektøren i Stjørdals/Blink, for å følge med på ham. Etter en 4. plass i Lillehammer GP kom telefonen fra Kurt Asle Arvesen, med tilbud om plass på developmentlaget til Uno-X. «Det var sykt, etter bare ett år med full satsning,» sier Solhaug Hansen. «Ganske stilig å kunne se tilbake på, og se hvor godt det gikk. Er veldig takknemlig for alle mulighetene jeg fikk.» Møtet med de nye lagkameratene på høstens kickoff-camp gjorde inntrykk. «Plutselig var man på lag med flere store stjerner. Og når jeg møtte Alexander Kristoff, da skjønte jeg hvor stort det var, å kunne sykle med de store gutta.»

Sjokket i Belgia, og jobb som grotteguide hjemme

Overgangen til Uno-X ble stor. Han hadde stort sett bare syklet UCI-klassikere i Norge og mindre løp tidligere, og merket raskt et nytt nivå da han skulle kjøre sitt første ritt i Belgia – feltkjøring og posisjonskamp var noe helt annet enn det han var vant med. Bakgrunnen fra terrengsykling hjalp med selve håndteringen av sykkelen, men den største utfordringen var noe annet: å holde jevn form over flere dager på rad. «Hadde som regel at første dag var bra, mens dag nummer to var veldig dårlig,» forteller han.

Martin gjør "wheelie" mens han sykler med Uno-X gutta Ved siden av proffkarrieren jobbet han av og til hjemme i Mosjøen – som turguide, grotteguide og på zipline. «Jeg synes det er gøy å kunne vise folk rundt i området jeg vokste opp,» sier han, og legger til at den ekstra inntekten var kjærkommen, spesielt i årene med Stjørdals/Blink.

Ledertrøye, feber og en overraskende sammenlagtseier

Første sesong i Uno-X gikk stort sett som forventet – han var primært hjelperytter, noe han trivdes godt med. «Var sånn jeg fikk tatt nivået og lære mest mulig av de rundt meg,» sier han. Utover sesongen ble han mer stabil, og fikk til og med være med på profflaget i rittet Sibiu Så kom Tour of South Bohemia i Tsjekkia, mot slutten av sesongen – en prestasjon som overrasket ham selv mest av alle. «Jeg kom inn i grei form til rittet, og første dag følte jeg meg ekstremt bra. Jeg og lagkamerat Sakarias var i bruddet, og det gikk helt inn. Planen var at jeg skulle kjøre opptrekket for Sakarias, siden han hadde best spurt.» Taktikken fungerte: Sakarias vant etappen, mens Martin selv tok 3. plass og noen bonussekunder som skulle vise seg å bli avgjørende. Laget kontrollerte rolig dag to, men den tredje og siste etappen – kongeetappen – snudde alt på hodet da Sakarias slapp på nest siste runde. Plutselig måtte Martin selv ta bonussekundene i mål for at laget skulle vinne sammenlagt. «Jeg var så heldig å akkurat få 3. plass og nok bonussekunder til å lede sammendraget. Det var veldig gøy å kunne få min første ledertrøye. Var helt sykt, i første sesong av Uno-X.» Feiringen ble likevel kortvarig. Samme kveld fikk han enorm feber og ble syk i en hel uke – «så det var så vidt!» – og sesongen ble avsluttet noe tidlig etter trøbbel med et muskelfeste.

Uno-X under Tour of South Bohemia

Regnvær, nedleggelse og et brutalt velt i Alsace

Sesong nummer to i Uno-X startet med høyere forventninger. Han ble mer stabil, uten de helt store resultatene, før Tour de Bretagne. Planen var ikke å kjøre for sammenlagt, men han havnet likevel i en av de avgjørende bruddene på en dag med kraftig regn – «litt som Nord-Norge,» som han selv kaller det – og endte på 5. plass sammenlagt. Våren 2024 kom beskjeden om at Uno-X sitt development-lag skulle legges ned – et slag som ga følelsen av at sjansene for å bli med videre til hovedlaget var små. Fra da handlet alt om å prestere. I NM i Bodø ble U23-fellesstarten hovedfokuset, i det som utviklet seg til et rent Uno-X mot Coop-oppgjør, fem mot sju ryttere. Halvor Dolven vant for Uno-X, mens Martin tok 3. plass – en boost, men han manglet fortsatt det store, avgjørende resultatet. Håpet lå til Alsace, men i stedet kom et stygt velt som ødela resten av sesongen. «Om jeg kunne ha hatt et år til hos dev-laget, tror jeg kanskje det hadde vært nok, med tanke på ettertiden. Men sånn er det bare.»

Laget i Burgos

Da 2025-sesongen nærmet seg, måtte han tenke nytt. Med god hjelp fra agenten sin ble ulike continental- og developmentlag vurdert, med mål om å finne noe som passet bedre til hans egne styrker enn det Uno-X-programmet hadde gjort. Gjennom agentens kontakter kom han i kontakt med det spanske laget Burgos, og fikk plass på deres developmentlag. Først var han usikker, siden det formelt er et klubblag og ikke et rendyrket continental-lag – i Spania krever nemlig et continental-lag at alle rytterne skal ha en form for profflønn, noe som forklarer hvorfor det finnes få spanske continental-lag i utgangspunktet. Men usikkerheten forsvant fort. «Da jeg kom til laget, skjønte jeg fort at dette drives som et kontinentalt lag. De hadde et stort og fantastisk team-hus, hvor man kan bo så lenge man ønsker – egen etasje for rom, egen for stue og kjøkken, og en kjelleretasje hvor vi kunne trene. I tillegg var det en egen dame ansatt som ryddet og lagde mat, samt egne trenere og fysioterapeut tilgjengelig. Er ganske gunstig for meg som nordlending, å kunne være i Spania og slippe rulla om vinteren.»

Bruddet i båtbeinet, og sykdommen som fulgte

Han kom inn hos Burgos som en av kapteinene, med en plan om å bli brukt i de store etapperittene. På våren gjorde han det svært godt i den spanske klassikercupen, og lå på 2. plass sammenlagt inn mot siste løpshelg. Men en stygg velt satte en stopper for det – han fullførte likevel som nummer 12, før kroppen sa stopp bare 30 minutter inn i søndagens løp. Røntgen viste brudd i båtbeinet i hånden. Han fikk gips og reiste rett hjem til Norge. Det som fulgte, skulle vise seg å bli langt alvorligere enn selve bruddet. Etter halvannen uke hjemme, og ferdig med gipsen, begynte det ene kneet plutselig å hovne opp – han klarte ikke lenger å bøye det. «Det ble rett på legevakta, og de tok prøve av væsken, men ingen tegn til infeksjon. Vi prøvde å tappe resten av væsken, men det ble bare verre. Så ble jeg innlagt i en uke på sykehuset i Mo i Rana.» Da jeg kom hjem gikk det bare en uke, så kom det tilbake i det andre kneet. Samme prosess, samme sykehus, nesten en uke innlagt igjen. Legene testet for det meste – blant annet kreft og leddgikt – uten treff, mens symptomene fortsatte å spre seg til andre ledd i kroppen. Til slutt ble han sendt videre til en revmatolog. «Prosessen føltes som en evighet,» sier han. Diagnosen ble reaktiv artritt, en type leddbetennelse som sprer seg fra ledd til ledd uten klar årsak. Medisinen han fikk, ville ifølge legene bruke tre måneder på å få full effekt – og det tok fem måneder totalt før han var tilbake til det normale. I perioden var det håndleddet, ikke knærne, som ble det største hinderet – grepet om styret var for smertefullt til lange økter. I stedet ble det mer jogging og turer i naturen, og han rakk endelig å ta jegerprøven, noe han lenge hadde planlagt uten at det hadde klaffet. Skaden kom midt i pågående kontraktsamtaler med Burgos, og gjorde alt langt mer usikkert – han visste ikke engang om han noen gang ville kunne sykle på samme nivå igjen, eller hvor lenge sykdommen ville sitte i kroppen. Han bruker fortsatt medisiner den dag i dag for å holde tilstanden i sjakk. «En periode var det så ille at jeg trengte mye hjelp bare til dagligdagse ting, fra mamma og pappa. Jeg vurderte sterkt å legge opp da det sto på det verste. Men pappa sa at jeg ikke kunne legge opp mens jeg var på bunnen – heller prøve å komme tilbake, og ta vurderingen når jeg er på topp.»

Martin i lagdrakten

Veien tilbake og Comeback-seieren

Framgangen kom overraskende fort utover høsten. Tilbake i Spania endret han treningen noe, med mer fokus på ren utholdenhet og lengre turer – noe han tror henger sammen med at han har vært aktiv og lett trent siden ung alder. «Man kan vel si at jeg hadde litt talent. Jeg var aldri den som trente mest,» sier han. Han regner seg som fullt tilbake fra jul av, var med på treningsleir med Burgos allerede i januar, og var tilbake i konkurranse igjen mot slutten av februar – på et nivå som overrasket ham selv, gitt de mange månedene uten sykling. «Ble litt imponert av meg selv, og litt stolt av å ha kommet meg gjennom skaden uten å gi meg,» sier han. Målet for den spanske klassikercupen i år var klart: å vinne. Formatet på løypene hadde endret seg til å bli mer spurtpreget, noe som ikke passet ham optimalt, men han endte likevel på en solid plass i cupen sammenlagt. Et av sesongens store høydepunkter kom likevel utenfor selve cupen – tilbake på nøyaktig samme ritt der han hadde veltet stygt året før. «Jeg kom 2. plass på samme rittet jeg veltet i fjor. Tapte spurten om seieren med noen millimeter, og målgangen var kun 200 meter fra laghuset. Det var bittert – helt ærlig ville jeg ikke sykle løpet dagen etter, det satt veldig langt inne. Men jeg startet likevel, og takk gud for det. Jeg kom inn med frontgruppen på fire-fem mann, og jeg klarte endelig å vinne. Det smakte så utrolig godt – da først følte det som at jeg var tilbake.»

Kontraktsamtaler og drømmen om Arctic Race

Resten av sesongen har gått greit, med et sterkt UCI-ritt i Portugal som pekepinn på at nivået fortsatt er der, selv om et teknisk uhell ødela sjansen til å kjempe i toppen. Den spanske etapperittcupen som fulgte, har ennå ikke gitt det helt store gjennombruddet, og han er åpen på at han ikke er udelt fan av at sesongen deles i to ulike cuper. Han er for tiden i kontraktsamtaler, uten noe konkret tilbud på bordet ennå. «Føler selv at jeg mangler ett-to gode resultater til for å vise at jeg har nivået,» sier han ærlig, men understreker at han uansett er mer enn fornøyd med å ha kommet seg tilbake i det hele tatt, gitt hvor nære han var til å legge opp for et år siden. Drømmen er fortsatt å bli proff – og aller helst å en dag få sykle Arctic Race of Norway i sin egen landsdel. Det var nettopp gjennom det rittet han fikk øynene opp for landeveissykling i utgangspunktet, med en etappe opp Korgfjellet noen år tilbake som gjorde spesielt inntrykk. «Å kunne få oppleve det, hadde vært helt magisk,» sier han.