Intervju Torbjørn Andre Røed

Vi får tak i Torbjørn André Røed over telefon midt i August, i de siste forberedelsene før Leadville 100 – et av grussyklingens største ritt. «Jeg vil si det går bra, skal sykle Leadville på lørdagen,» forteller han. «Er en krevende løype, så det krever mye forarbeid. Laveste punkt i løypa er på 3000 meter over havet, høyeste rundt 3750. Så er det veldig viktig med forberedelsene.» Men før vi kommer til grusen for alvor, må vi tilbake til Asker –

Gutten som heller ville sykle

Røed er født og oppvokst i Asker, yngst av tre søsken med en storesøster og en storebror. Det var storebroren han hang mest etter. «Han syklet terrengsykling og representerte Norge i VM i 2014. Litt morsomt å tenke på siden jeg startet først av oss to med terreng. Som liten var han alltid ute med sykkelen sammen med vennene sine. Vi var en guttegjeng spilte fotball rundt 10-årsalderen, men Røed innrømmer ærlig at han og noen kompiser egentlig syntes det var gøyere å lage grusslott på grusbanen enn å spille selve kampen. Ved siden av fotballen gikk han på langrenn fra han var seks år, uten å bli noen høydare – han la opp med skiene i en alder av 14/15 rundt ca 2011/2012. Sensommeren 2007 begynte han og vennegjengen med terrengsykling, og fant raskt gleden i det, ikke minst takket være treneren Svein Aalrust. «Han hjalp meg med å finne gleden i syklingen,» sier Røed. Sammen ble det en gjeng på fire-fem gutter som holdt det gående helt til slutten av videregående med syklingen.

Til start under Ungdomsbriken i 2010

Toppidrett i Asker

På videregående valgte han studiespesialiserende med toppidrett som valgfag i Asker. Han var innom en hospitering hos NTG, men skolen tilbød ikke R1 eller R2 i matematikk – fag han visste han trengte videre. Løsningen ble å bli værende i Asker ut videregående. Som terrengsykkeljunior lå han jevnlig i norsk topp 10, men han er ærlig på at den gangen var han ikke spesielt ivrig med treningen, men heller bare for morroskyld. Etter videregående fikk han kyssesyken, og en periode uten sykling fulgte. Han jobbet i stedet på G-Max og som sykkeltrener privat, men fant fort ut at det var kjedelig å ikke ha noe å jage etter selv. Etter et halvt år i full jobb bestemte han seg: nå skulle han gi syklingen et skikkelig forsøk. «Da jeg ble 19, fant jeg ut at jeg skulle gjøre det skikkelig,» sier han.

Planen: sol, sykkel og college i USA

Planen han la, handlet om å slippe unna is og snø. Valget falt på Grand Junction i Colorado – delvis fordi broren allerede gikk på skolen der. «Han startet den norske invasjonen. Nå er vi fem nordmenn som har vært her de siste årene,» forteller Røed. Han flyttet til USA på nyåret i 2018, etter et friår fra våren 2016.

Torbjørn underveis i konkurranse for skolen (nr.2 fra høyre) Han valgte å ta bacheloren over fem år i stedet for de vanlige fire, nettopp for å ha rom til å satse på syklingen ved siden av. Skolen i Grand Junction hadde et eget sykkellag, med jevnlige helgeritt og en genuin fellesskapsfølelse. «Hvis man trynet i et ritt, la skolen til rette og la om fagene for at det skulle bli best mulig,» forklarer han. Økonomisk gikk det på Lånekassen og et enkelt liv – men han fullførte utdanningen og er i dag utdannet ingeniør med fordypning i matematikk og et sertifikat i cybersikkerhet. – etter endt skolegang så bodde han en litt i sin egen bil for å kunne maksimere sykkelsatsingen I Colorado ble han enda mer allsidig enn det han allerede var. Utover terrengsykkel og landevei rakk han cyclocross i to sesonger hjemme i Norge og downhill for morro i to år i USA. Samt en liten tur innom banesykling. På amerikansk jord tok han åtte collegemesterskapstitler fordelt på landevei, bane og terreng. Collage Nationals Championship, er en slags amerikansk NM for studenter. «Det var kult å kunne være norsk og gjøre det på amerikanernes hjemmebane,» sier han, og legger ærlig til at college-serien i det store bildet ikke er spesielt stor – men at store stjerner som Sepp Kuss har kommet nettopp derfra.

Amerikansk College Mester

Tour til Fjells – da han for første gang kjente at han var rask nok

Et tidlig vendepunkt kom hjemme i Norge. «Tour til Fjells i 2018 var kanskje første gang jeg følte jeg syklet fort,» forteller Røed. På åpningstempoen delte han 4. plass med Jonas Abrahamsen – noe han selv beskriver som «ganske sjukt». «Jeg begynte bare hardt, kanskje litt vel hardt. Men watten gikk aldri ned.» Han hadde testet noen bakkedrag noen uker i forveien, men opp til Fjells syklet han hele ett minutt raskere enn raskere enn ukene før. Han fulgte opp med en 3. plass på kongeetappen. «Det var jævlig kult å komme dit som klubbrytter og gjøre det så bra. Det var veldig stort å kunne være rask nok og bidra.»

Inn som nr.3 på på kongeetappen «Har lenge vært en mental kamp i å overbevise meg selv om at jeg var god nok tross alderen. Jeg kom sent inn i sporten, så jeg slet med tanken om at andre var bedre og jeg ikke var god nok.

Den tilfeldige starten på grus

Første gang Røed satt på en grussykkel i konkurranse, var i 2023. Han hadde hørt om det legendariske rittet Dirty Kanza, i dag kjent som Unbound, og ble nysgjerrig nok til å prøve et grusritt i mars samme år – på en lånt sykkel. Resultatet overgikk alle forventninger: 3. plass, bak blant andre Keegan Swenson (verdensmester i terrengmaraton 2025) og Christopher Blevins (sølv i VM i terreng-kortbane 2025). «Store navn, og der sto plutselig jeg, Torbjørn fra Norge, sammen med dem på pallen,» sier han. Resten av den sesongen fortsatte han likevel på landevei, og fikk til og med tilbud om en kontinental landeveiskontrakt – men valgte i stedet grusen. Perioden som fulgte var alt annet enn luksuriøs. Han bodde fortsatt i bilen, fortsatt på studentvisum med krav om jobb for å kunne bli i landet. Løsningen ble å starte sitt eget firma som programvareutvikler og ansette seg selv – et selskap som tjente null dollar, men som ga ham det formelle grunnlaget han trengte for å fortsette å satse i Usa. «Jeg ga alt det siste året. Hvis ikke, så måtte jeg nok dratt tilbake til Norge,» sier han.

Bilen til Torbjørn Selve målgangsøyeblikket noen måneder senere er han fortsatt ikke helt ferdig med å fortelle om – «det er egentlig en helt egen historie for seg selv, den målgangen,» sier han med et glimt i øyet.

Big Sugar – rittet som endret alt

Vendepunktet kom høsten 2023, i grusrittet Big Sugar i Arkansas. Han hadde allerede signert en kontrakt med et landeveislag for 2024, men resultatet i Big Sugar skulle endre alt. «Hele det rittet var sykt. Da jeg kom i mål og vinner spurten, hører jeg bare at kommentatorene prøver å si navnet mitt, men klarer det ikke,» forteller Røed. Han slo flere av USAs beste grussyklister og en rekke profilerte navn fra hele verden. Han hadde vunnet et mindre ritt helgen før, men det var Big Sugar som gjorde utslaget. «Jeg hadde jobbet hardt i åtte år for en proffkontrakt. Så plutselig sto jeg med den i hånden. Det krevde litt omstilling, men jeg prøvde bare å fokusere på å fortsette å ha det gøy og kose meg.» Resultatet ble en kontrakt med Trek i stedet for landeveislaget han opprinnelig hadde signert for – og den mentale kampen han hadde slitt med i årevis, følelsen av at alle andre stadig ble bedre enn ham, forsvant endelig.

Inn til seier i Big Sugar

Hva er egentlig grussykling?

Bedt om å forklare selve disiplinen, blir Røed nesten encyklopedisk. «Man kan vel si det er en landeveissykkel med større dekk,» sier han – gjerne 50–55 mm bred, mot smale landeveisdekk. Grusritt er som regel enkeltstående “klassikere” snarere enn etapperitt, og gjerne mye lengre enn landeveisritt: normal rittid ligger mellom fem og sju timer, over strekninger på 170–220 kilometer. Det lengste rittet på kalenderen, Unbound, går rundt 325 kilometer og tar omtrent ni og en halv time. «Ingen løp er like. Det varierer fra fin grus til jævlig gruspartier, singletrack og klatringer,» forklarer han. Popularitetsveksten eksploderte under coronapandemien, det handlet mye om enkel logistikk: færre regler og sanksjoner enn på landevei, kjøring på åpne veier med noe trafikkrisiko, men som regel politieskorte ut av byene. Han trekker også fram et fenomen grusryttere kaller «peanøttsmørgjørme» – den aller verste typen grus/gjørme, som pakker seg i hjulene til de slutter å gå rundt etter noen meter. «Da må man bare ta beina fatt, og plutselig kan man se nesten hele feltet løpe til underlaget blir bedre. Blir litt som cyclocross – bare at det er 300 kilometer i stedet for en times cx-ritt.»

Unbound – det uformelle VM-et

Unbound regnes som selve verdensmesterskapet i grussykling, uformelt sett. I år feiret rittet 20-årsjubileum; det første året var det bare 30 av deltakerne som fullførte 200 mile-distansen, på opptil 20 timer. Alt foregår i og rundt Emporia, en liten by i Kansas midt i ødemarka. «Byen tredobler seg når Unbound kommer. Er ganske sykt egentlig,» sier Røed. I proffklassen var det rundt 270 startende på 200 mile-distansen i år, men på tvers av alle distansene – 25, 50, 100, 200 og 350 miles – fort 5000 deltakere totalt. «Det er litt Birken-stemning, kan man si. Amatørene får sykle sammen med proffene, komme nært på. Tror det er en vesentlig faktor til at grus funker så bra.»

Torbjørn underveis i en av årets mange ritt Torbjørns resultater i Unbound har vært jevnt gode: 11. plass i 2024, 3. plass i fjor, og 13. plass i år. «Skulle gjerne ha vært litt høyere, men formen var ikke helt der. Spesialiteten min er de lange, jevne løpene,» sier han.

Alene på grusen – og USAs episenter

Et grusritt kjøres taktisk annerledes enn et landeveisritt, det kjøres jevnt og hardt hele veien, men med en «støtecup» de første 10–15 minuttene før små grupper danner seg. Men rytterne er langt mer overlatt til seg selv. I de fleste ritt får de kun hjelp med væske og hjulbytte to ganger totalt (men det varierer), og må derfor planlegges nøye. “Jeg har ofte gjerne fire liter væske med meg, sammen med patroner og plugger for å håndtere punkteringer underveis.” Et av løpene som er litt spesiel er Lauf Gravel Worlds, der er man 100 prosent på egen hånd – ingen langing, ingen hjelp i det hele tatt. I fjor måtte han starte med hele seks liter væske, siden det var 35 grader i skyggen.

Pengene i grus er også et helt annet kapittel enn på landevei. Å vinne Lauf Gravel Worlds gir rundt 250 000 norske kroner, mens Unbound og Leadville gir omkring 100 000 kroner til vinneren. Startkontingentene er også tyngre enn i Norge, typisk mellom 3000 og 6000 kroner per ritt. «USA er også et episenter for grus, kan man si, og grusen har blitt et samlingspunkt, alle som er med har en fair chance på å kunne vinne. Det er bare å melde seg på og sykle med proffene. Det kan du ikke i Tour de France, for å si det sånn.

Livet som proff – og en egen drakt

I dag lever Røed av sykkelen, med flere sponsorer han selv forhandler med, deriblant Trek, SRAM, MAAP, Maurten og DT Swiss. «Pengene sitter gjerne litt løsere her, kan man si. Man får gjerne utstyr og en sum man disponerer helt selv til reising og annet,» forklarer han. Han velger selv hvilke ritt han vil sykle, så lenge det blir minst tolv i året, og får mekanikerstøtte på de aller største rittene – men ellers klarer han seg alene, med all reiseplanlegging på egne skuldre. Ved siden av selve syklingen kreves det en del forretningsarbeid for å holde på kontraktene; han har til og med designet sitt eget draktdesign sammen med MAAP.

UCI-grus mot amerikansk grus

Røed er tydelig på at europeisk og amerikansk grus er to ulike sportsgrener i praksis. I Europa sykler man gjerne bare fire til fem timer, mer som en kermesse – kortere og mer intensivt, på lettere grus. Under VM kjørte han 42 mm dekk, det smaleste han har brukt på flere år. «Jeg synes personlig at UCI-grusrittene ikke er helt ordentlige grusritt. Jeg føler grusritt bør være sju-åtte timer, gjerne 250 kilometer. Det skal være langt og seigt,» sier han med tydelig overbevisning. Men rittene i Europa begynner å komme seg, rittet Trakka i Girona er på rundt 10 timer og ganske grov løype.

Norgesmester

Selv om hverdagen hans nå leves i Colorado, understreker Røed at han fortsatt er norsk, og at han gjerne skulle hatt litt mer rekkevidde hjemme – ikke minst ettersom grus blir stadig mer populært i Europa også. Han er faktisk regjerende norgesmester i grus, og her endelig fått den norske mesterskaps trøyen!

Den nye mesterdrakten

Drømmen om Unbound, og et forsiktig blikk mot Touren

Det største målet framover er å vinne Unbound – rittet han selv mener passer ham aller best – eller alternativt et av de andre store amerikanske grusrittene. Om landeveisdrømmen fortsatt lever, er svaret nyansert. «Hadde vært gøy å kunne sykle Tour de France en gang. Men veien måtte ha vært litt annerledes,» sier han. «Jeg trives med livsstilen min og friheten den gir meg – å kunne kjøre for mine egne sjanser og for lagkamerater også. Jeg trives på grus, og hvis jeg hadde fått tilbud, hadde jeg kanskje takket nei. Jeg tror jeg hadde vært mer glad uansett der jeg er i dag.» Han liker det litt løst, og har vært sin egen trener de siste seks årene. Broren, som selv gikk idrettslinjen og har god sykkelfaglig innsikt, fungerte som trener da Røed var yngre, og de to snakker fortsatt mye sammen. «Tenker selv at treningen ikke er det mest avanserte, men det dagligdagse er viktig – å kunne snakke med noen,» sier han. Det beste med sporten, sier han til slutt, handler ikke om penger eller resultater, men om stedene den har tatt ham med til. «Det er bare godt å komme seg langt bort fra byer, og få oppleve andre plasser og være eventyrlig,» sier Røed, som blant annet var så heldig å få sykle «The Rift» på Island tidligere i år. «Syklingen har gitt meg nye kule steder og helt øde plasser der ingen ellers kommer til å sykle. Så jeg ønsker bare å fortsette – og jeg trives veldig godt med syklingen.»

Torbjørns seier etter intervjuet!

Vi hadde intervjuet Torbjørn for noen uker siden, men nå i mellomtiden før publiseringen har Torbjørn tatt en av sine største seiere så langt i karrieren. Han vant Lauf Gravel Worlds i Nebraska for to uker siden, Lauf Gravel World er en av de større grus-rittene i USA. Dette er en historisk seier for norsk gravel og for Torbjørn.

Inn til seier i Lauf Vi har også fått en kommentar fra Torbjørn ang rittet “Var en helt rå dag og kjennes utrolig deilig ut å få til en god seier. Er ikke ofte rittet går som planlagt, kjørte konservativt lenge og støtet ca 45 min før mål etter en MMR (Minimal Maintenance Road). MMR er en smalere og grovere vei som bryter opp gruppa. Fikk besøk av 2 gode motorer som jeg var sikker på jeg ville ta i spurten og vi jobbet godt sammen. Vi holdt unna og jeg fikk tredje posisjonen inn i avslutningen og da var det egentlig gjort.” Samt har Leadville vært gjennomført, der Torbjørn fikk en meget sterk 8.plass. Dette er hva han hadde å si om rittet: “Var veldig fornøyd med gjennomføringen av rittet. Gjorde ingen feil og holdt meg i fronten. Bare er litt tung når rittet avgjøres opp Columbine og hadde ikke nok krefter etterpå til å kjøre inn gruppen da de samarbeidet for godt sammen. Trodde at årets lettere løype skulle være bedre for meg, men trenger en tyngre løype så alle sliter mer og da klarer jeg ofte å være sterkere” Ønsker å stille en stor takk til Torbjørn som hadde tid og ønsket å stille opp. Og ønsker han masse lykke til resten av sesongen!