Intervju Anita Yvonne Stenberg

Anita Yvonne Stenberg kommer ikke fra en idrettsfamilie, og hun var, i hennes eget ordvalg, «treg i alt» som barn. Drømmen hennes handlet om hest, ikke sykkel – hun hadde holdt på med hest siden hun var åtte år gammel, og var innom svømming, turn, løping og til og med to år med kickboksing før det tok slutt idet hun måtte i kamp. «Det ville jeg ikke,» sier hun rett ut. Ingenting i den barndommen tydet på at hun skulle ende opp som en av verdens beste banesyklister.

Spinningtimene på Akropolis

Stenberg fikk øynene opp for sykkel først som 16-åring – men det var ikke landevei som fanget henne først, det var spinning. Hun fant sin plass på Akropolis hjemme i Drammen, og ble værende der året rundt, selv om det var 20 varmegrader og sol utenfor. En spinninginstruktør la merke til at hun stadig dukket opp om sommeren, og foreslo at hun i det minste kunne prøve sykling utendørs når været tillot det – da slapp hun i det minste å være den eneste som møtte opp på timene. Anita fikk en terrengsykkel som gave i konfirmasjonen. Så meldte hun seg på flere trimritt, og syntes det var utrolig morsomt å kunne konkurrere på terrengsykkelen, Men etter en stund fant hun ut at asfalten var enda morsommere enn terrenget. Problemet var at hun knapt visste at landeveissykling fantes som noe annet enn noen proffer drev med. Hun jobbet en hel sommer for å spare opp penger til sin første landeveissykkel. Et år etter å ha fått terrengsykkelen dro hun Rune Høydal hos Høydahl Sport og kjøpte en brukt landeveissykkel, fra hans lag.

Anita under et terrengsykkel arrangement

For lange veier, for få spurter

Landeveien viste seg å være mye morsommere enn terrenget, og hun ble med på Norgescup som førsteårs junior, i et godt miljø med andre jenter, og meldte overgang fra Drammen CK til Asker CK sitt landeveislag. Men det stemte ikke helt. «Det var langt til mål, jeg synes det var mer gøy med gateritt, som var mer fart og spenning, og flere spurter,» forklarer hun. De lange landeveisrittene, der man i praksis ventet på avslutningsspurten, passet henne dårlig. I 2011, som førsteårs senior, ble hun spurt av lagledern i Asker CK, om hun hadde lyst å være med på bane NM, siden hun hadde gått glipp av landeveis NM. Grunnet hun brakk kragebeinet under en trening i forveien. Det sa hun ja til og reiste nordover for prøve banesykling. Interessen vokste raskt – ikke minst fordi hun, ærlig talt, ikke trodde hun kom til å vinne noe på landeveien. Men problemet var at Norge ikke hadde noen ordentlig velodrom å trene på året rundt.

Veien om Ungarn

Løsningen kom gjennom moren, som er ungarsk. Etter stor hjelp fra mamma som sendte mail og fikk kontakt med det ungarske landslaget, så ble Anita invitert med på samlinger og ritt, til tross for at hun var nybegynner på bane. Hun ble tatt godt imot, og fant raskt ut at dette var idretten som passet henne.

Endelig på banen Sommeren 2012 flyttet hun til København for å kunne studere og samtidig ha en velodrom i nærheten. Hun kjøpte sin egen banesykkel og konkurrerte på lokale ritt og UCI-ritt for første gang. Samme år ble hun kjent med Kenneth Berner som ledet og mandagstreningene, og i 2015 ble Anitas trener. Og han er fortsatt treneren den dag i dag. «Han hadde peiling og visste hva man skulle gjøre. Jeg har bare nesten jappet med,» sier hun. Samme sesong stilte hun i U23-EM, der hun konkurrerte mot selveste Laura Trott – en av de store navnene i internasjonal damesykling. «Det var stort å kunne konkurrere mot henne, selv om det var hardt,» husker hun.

Ti år med kvalitetstrening

Stenberg hadde hørt at det skulle ta rundt ti år med kvalitetstrening for å nå toppen i banesykling. «Og det viste seg å være helt sant,» sier hun. Hun syklet lenge i U23-klassene, med litt støtte fra Norges Cykleforbund i starten og en satsing hun i stor grad drev alene. Da hun kom med i klubben IK Hero, fikk hun endelig et budsjett å jobbe ut fra – men å bli god tok fortsatt tid, ikke minst fordi hun måtte kvalifisere seg gjennom UCI-ritt for i det hele tatt å få lov til å sykle WorldCup-ritt, og videre samle poeng for å kvalifisere seg til VM. I dag er det annerledes og man har lov å stille i Worldcup, så lange man har et minste antall med poeng. I 2015 satte hun og Kenneth Berner seg ned og la en ordentlig plan for framtiden. «Jeg visste ikke helt hva han holdt på med, men jeg var veldig glad for at noen var engasjert, og hadde peiling og ville hjelpe meg,» sier hun. I 2016 kvalifiserte hun seg til sin første World Cup, og klarte i 2017 å sikre seg den aller siste kvalikplassen til VM. «Hadde kanskje aldri trodd det, det var mer en fjern drøm,» sier hun i dag – en drøm hun i stor grad kan takke Kenneths poengoversikt for, ettersom hun selv hadde «liten kontroll» på egne UCI-poeng.

Sammen med trener Kenneth De påfølgende årene var harde. Hun brukte Lånekassen for å finansiere satsingen, men måtte selv skaffe sponsorer, og reiste mye ved siden av jobb. «Var bare innmari sliten etter de årene,» oppsummerer hun 20-årene sine i idretten.

Den vanskelige tiden i Danmark

Så kom coronaårene. Stenberg var utslitt, og da hun fikk vite at OL i Tokyo ble utsatt, kjente hun bare lettelse. «Jeg tenkte bare yes. Jeg fikk en mulighet til å kunne hente meg inn igjen,» forteller hun. Men det ekstra året skulle vise seg å bli tyngre enn hun ventet. Isolasjonen i Danmark rammet henne hardt – hun mistet det sosiale rundt seg og måtte trene stadig mer alene. «Det ble etter hvert så tungt mentalt at jeg ikke orket å pusse tennene en gang om morgenen, og det gikk virkelig utover det psykiske.» Fem uker hjemme i Norge, med familie og venner rundt seg, hjalp midlertidig. Men da hun kom tilbake til Danmark, var hun «tilbake i det sorte hullet med en eneste gang», som hun selv beskriver det. Å flytte tilbake til Norge var ikke noe alternativ – landet hadde fortsatt ingen velodrom. I stedet fikk hun kontakt med en mental trener, og sammen kartla de hva som ville vært drømmestedet hennes dersom hun skulle trene alene hver dag med tilgang til en bane. Svaret ble Mallorca.

Den beste avgjørelsen

Sommeren 2020 flyttet Stenberg til Mallorca, med hjelp fra Olympiatoppen. Planen var ett år. Men hun bor der fortsatt den dag i dag. «Det var den beste avgjørelsen,» sier hun, uten å nøle. Flyttingen ga et enormt løft inn mot Tokyo-OL, der hun var i sitt livs beste form. I ettertid tror hun selv at en medalje kunne vært innen rekkevidde med en sterkere mental tilstand – målet den gangen var bare å kvalifisere seg. Hun endte på 5. plass, et resultat hun knapt hadde turt å drømme om, og som ga henne fornyet motivasjon til å satse videre mot Paris.

Anita underveis i OL i Tokyo Livet på Mallorca ga henne også noe annet: en helt annen aksept for det å være toppidrettsutøver på sykkel. «Som syklist er man mer akseptert i Spania enn hjemme i Norge og Danmark. Der er det sånn 'jaja, du sykler, men hva gjør du egentlig?' Det blir ikke sett på som en ordentlig jobb. Men i Spania er det plutselig helt fett, og man får nesten en type heltestatus,» forklarer hun.

Europamester, år etter år

I 2022 ble Stenberg europamester for første gang – en milepæl hun hadde drømt om årevis. «Det er en dag ingen kan ta fra meg,» sier hun. Hun har vært europamester hvert år siden, med unntak av i år, da det ble sølv i stedet.

Nybakt Europamester VM i København i 2024 ble en spesiell affære: hun hadde bodd der selv, men følte seg aldri som en av dem – uansett hva hun prøvde, ble hun sett på som en konkurrent på rivalens hjemmebane. Å ta bronse der beskriver hun nesten som en seier. «Å kunne få medalje i omnium er kanskje det hardeste i banesykling i mine øyne. Så det var stort!»

Årets sesong

Årets sesong trekker Stenberg selv fram som den beste hittil. Hun tok sølv i EM, men satset mest på World Cupen – en årscup med seks løp, der hun vant fire, tok en 2. plass og en 5. plass. Blant høydepunktene: hun slo Lorena Wiebes, en av verdens mest fryktede spurtere. «Er så heldig at jeg er en av de få som kan si det. Jeg følte det var 'lett' å slå Lorena i det øyeblikket. Men det er jo ikke sånn. Hun er en beinhard dame å slå, og absolutt ikke lett.»

Livet på Mallorca

Siden hun flyttet til Spania, har Stenberg tatt store steg, og hun trekker fram hvor mye lettere det er å komme seg ut og trene der enn i Norge. «99,9 prosent av vennene mine her sykler. Så det er alltid noen å sykle med. Selv om man har en tung dag, så kan jeg tekste noen og si jeg sliter med å dra meg selv ut, og de hjelper med glede,» forteller hun. Kulturen er mer avslappet og mindre stressende enn den norske – å være 30 minutter sen regnes nesten som normalt, i sterk kontrast til den norske «alt skal være on-time»-mentaliteten. Den eneste reelle ulempen er språket: uten spansk blir dagligdagse ting som EU-kontroll på bilen fort mye mer tidkrevende enn nødvendig.

"Hjemme" på Mallroca

Fire øvelser i én: omnium forklart

Banesykling deles gjerne inn i to grener: sprint og utholdenhet. Stenberg satser innenfor utholdenhet, i den krevende firekampen omnium – kanskje den tøffeste øvelsen av alle, siden den rommer fire separate konkurranser i én. Først ut er scratch: enkelt i prinsippet, først over mållinjen etter 40 runder vinner, men svært krevende å gjennomføre taktisk. Deretter følger et tempoløp over 40 runder med spurt hver runde, der poengene selve løpet gir plasseringen, men får kun poeng ut fra sluttplasseringen. Nest siste øvelse er eliminasjon – den store publikumsfavoritten, der rytteren med bakhjulet lengst bak ryker ut for annen hver runde, helt til én vinner gjenstår. Til slutt kommer poengrittet: 80 runder, med spurt hver tiende runde, der de tre beste får henholdsvis 3, 2 og 1 poeng – doblet på den aller siste spurten – pluss 20 poeng dersom noen klarer å lappe feltet. «Topp 3 holder gjerne øye med hverandre. Det kan fort bli veldig taktisk. Man må også holde øye med alle og kjenne konkurrentene sine. Det er veldig mye som kan skje,» forklarer Stenberg.

Asker velodrom – en kjempebonus

Åpningen av Norges første ordentlige velodrom var stort for henne personlig, ikke minst fordi Askervelodromen ligger langt nærmere hjemstedet enn noe annet alternativ. Banen på Mallorca er dessuten svært populær i de viktigste periodene av sesongen – flere landslag kommer dit, og banen kan bli stengt i opptil to uker foran et VM. «Så at jeg har velodromen i Asker er en kjempebonus. Der får jeg den treningen jeg vil ha,» sier hun. Hun kjenner leder Truls og en gjeng gutter der som kan bidra med konkurransetrening, og opplever det som langt lettere å reise hjem nå, spesielt i jule- og nyttårsperioden, uten å gå glipp av kvalitetstreningen slik hun måtte tidligere.

Trening på Asker Velodromen // Asker Velodromen / Knut Nes

Ambassadøren for en voksende gren

Siden velodromen kom til Norge, har Stenberg lagt merke til en tydelig vekst i bredden, spesielt blant unge. Aldersgruppen 12–15 år har blitt stor, ungdomssamlinger hun selv har holdt har vært fullbooket hver gang, og junior-gruppen som reiser til EM og VM vokser. Det finnes nå til og med et eget Masters-lag. Men hun er tydelig på at det ikke finnes noen snarvei: «Det tar tid å bygge seg opp, og det tar flere år på bane. Det finnes ikke noen annen mirakelkur.» Hun har selv hatt ungarsk statsborgerskap gjennom moren, og vurderte på et tidspunkt å bytte lisensnasjon. Da det norske forbundet fikk høre om tanken, ombestemte de seg og lot henne fortsette med støtte for å sykle under det norske flagget. Siste norske utøver i banesykling før henne var May-Britt Våland, tilbake i 1995. «Det var ikke lett da jeg startet. Men heldigvis er det ikke sånn lenger – nå ønsker forbundet å ha en satsing, og de gjør det helt fantastisk,» sier hun. «Jeg kommer fra en helt vanlig familie, og det lå ikke i kortene at jeg skulle bli noe god. Men har vært knallhard jobbing fra dag én, og jeg tror mange ungdommer setter pris på å se at man lykkes. Jeg er en av mange som viser at det er mulig å få til det man drømmer om.»

Anita leder en banesamling

Jakten på VM og OL-gull

Banesyklingssesongen følger ikke kalenderåret slik man skulle tro: den starter som regel med VM i oktober, etterfulgt av EM tidlig i februar, før World Cup-løpene i mars og april avgjør hvor mye som samles av poeng av de nødvendige minimum 500 UCI-poengene til å kan stille i VM. I år ble Stenberg teoretisk sett kvalifisert etter World Cup-runden i Malaysia. Men den offesielle listen ført offentliggjort 6 uker før VM. Hun har siden fokusert på grunntrening, inkludert nye metoder som høydetrening, i stedet for å konkurrere videre. Med kort tid igjen til VM føler hun at hun ligger godt an, selv om hun er forsiktig med å love noe. Watt- og timeplanene stemmer med det de har lagt opp til. Målet er klart: hun har to VM-bronser fra før, og legger ikke skjul på at hun sikter mot gullet. «Får man bare se hva som skjer. Tror jeg har en god mulighet,» sier hun. Fra hesteinteressen som barn, via spinningtimer i Drammen, til europamestertitler og en solid sjanse til VM-gull – oppsummerer Stenberg det hele nøkternt: «Jeg føler at det er nå i 30-årene jeg har funnet meg selv mer.» Ved siden av VM-gullet er et olympisk gull en av de store gjenværende drømmene hennes.

Anita har kommet langt siden starten på Banen

Det mentale skiller de øverste plasseringene

Stenberg bruker fortsatt en mental trener, med en liten pause nylig før hun startet opp igjen for to uker siden. Selv om den fysiske treningen veier tyngst i det daglige, er hun tydelig på at det ofte er det mentale som avgjør mellom de aller beste. «Det er så intenst, og alt skjer på et sekund. Man kan ikke tvile på seg selv, for hvis man tviler, så vinner man ikke,» sier hun. Derfor trener hun bevisst på å håndtere vanskelige posisjoner i feltet, slik at hun vet nøyaktig hva hun skal gjøre når det gjelder som mest. Etter en lang og til tider ensom vei – fra hesteinteressen som barn, via spinningtimer i Drammen og et sort hull i Danmark, til europamestertitler og en solid sjanse til VM-gull – oppsummerer Stenberg det hele nøkternt: «Jeg føler at det er nå i 30-årene jeg har funnet meg selv mer.» Ved siden av VM-gullet er et olympisk gull en av de store gjenværende drømmene hennes. Ønsker å stille en stor takk til Anita som hadde tid og ønsket å stille opp. Og ønsker henne masse lykke til VM!