Intervju Eskil Evensen-Lie

På flyttefot

Når vi snakker med Eskil, er sesongen akkurat over. Han er hjemme i Norge i omtrent tre uker før han og samboeren flytter til Spania og blir der til mai. «Det blir godt å komme til ordentlig sydligere strøk som Calpe. Det er veldig fint for syklingen, og jeg har vært der en god del.» Han kjenner mange der, siden flere av proffene er innom i løpet av vinteren. Hjemme i Norge bor han i Oslo, altså ikke i nærheten av det Calpe kan by på gjennom vinterhalvåret for en syklist.

Fra hopp i gata til Ungdomsbriken

Eskil har likt å sykle helt siden han var liten. «Jeg var en av ungene som likte å sykle i gata og lage hopp og sånt,» forteller han. Samtidig som han holdt på med fotball, jobbet faren i Møller bil, og på det tidspunktet var Volkswagen en av hovedsponsorene til Birken. På denne måten ble Eskil dratt inn i sykkelmiljøet sammen med pappa som syklet Birken. Da han var 14-15 år begynte Eskil å sykle mer og mer aktivt sammen en god kompis fra Harestua. De var med på ungdomsbirken og herfra begynte det å «balle på seg» som Eskil ville sagt selv.

Hos Eskil vokste interessen og han holdt seg jevnt over på øvre del av resultatlisten. Ett år ble han nummer åtte på ungdomsbirken, noe som kom ganske overraskende på både han og de andre utøverne. «Vanligvis vil jo barnestjernene pisse på deg,» sier han og flirer, «men å bli nummer åtte var overraskende, og ganske rått for min del å være med i toppen.» Han utviklet seg, trente mer og ble raskt dratt inn i sporten, kanskje fortere enn han hadde ventet.

Eskil under ungdomsbriken 2010

Han holdt seg med teten i ungdomsrittene og vurderte skolegang på NTG, men valgte heller idrettslinjen på Hadeland videregående, der dagene ble tilpasset satsingen. "Miljøet var lite, og nesten bare meg og kompisen min som satset på terreng." Da Eskil kom inn i juniorklassene, begynte han å prestere blant de aller beste, og ble med på flere landslagsoppdrag. Som første års junior tok han en 3.-plass i NM. «Det var stort, og jeg ble inspirert å satse etter videregående også. Jeg så at jeg hadde et potensial og ville bruke det fullt ut.»

Rundbane uten det store gjennombruddet

Rundbane er den klassiske olympiske terrengsykkelgrenen, med korte og intense runder. Maraton er det lange formatet, og kjøres gjerne over flere timer med mange høydemeter.

Fra 2012 som første års junior og fram til 2017 satset han all-in på rundbane. Han hadde mange gode resultater, men aldri gode nok for et profflag. Så i slutten av 2017 bare 22 år gammel, bestemte han seg for å legge opp som elitesyklist. En lysende fremtid som syklist ble byttet ut med en helt vanlig jobb i sportsbutikk. Eskil valgte heller å bli en mosjonist som syklet for gøy. Men syklingen sluttet aldri helt, og han var med på ritt og fikk på denne måten virkelig kjenne gleden med idretten.

I denne perioden skjedde det noe han ikke hadde ventet, han vant Birkebeinerrittet både i 2019 og i 2021. «Det var bra for en som ikke satset for fullt. Jeg syklet fortsatt mest for gøy og ville bare kose meg"

Birken seier 2019

Mediterranean Epic og et sinn som våknet

Vinteren 2022 dro han til Spania for å sykle maratonrittet Mediterranean Epic. "Jeg gjorde det nesten for bra, sett i forhold til forutsetningene jeg hadde, og ble nummer 20 som mosjonist blant proffene. «Det var ikke helt forventet, og konkurransehodet våknet igjen. Jeg måtte gå noen runder med meg selv og ta noen vurderinger på om det var liv laga og holde på med idretten.» Resten av året gikk med til å tenke over om han skulle satse.

"Det var et helt annet liv jeg levde i den pausen. Jeg begynte å dra på byen og å prioritere det sosiale etter at mange år i ungdomstiden hadde blitt brukt på idretten. «Poenget er at jeg ikke prioriterte det andre ungdommer prioriterer som unggutt når jeg var så fokusert på idretten.»

Kyssesyke, overtrening og samboeren

I 2023 bestemte han seg for å satse igjen, men fortsatt på rundbane. Nivået var greit, med flere fjerdeplasser i norgescupen og nærhet til landslagsplass. Det begynte å gå veien, men så i desember 2023 fikk han kyssesyken. «Det ble en skikkelig strek i regningen, og da jeg ble frisk igjen, ville jeg ta igjen det tapte med ekstra mye trening. Kroppen responderte greit, men jeg endte med å bli ganske mentalt sliten midt i 2024-sesongen. Ønske om å komme rask tilbake gjorde at to måneder ble ødelagt fordi jeg presset meg for hardt.»

For mange er det lett å gi opp, men Eskil følte at potensialet ikke var utnyttet. Han hadde hele tiden maraton i bakhodet, og ble i 2024 sendt til EM i maraton sammen med landslaget hvor han tok en 13. plass, selvom fokuset fremdeles lå på rundbane. «Det var ikke et veldig forventet resultat, og da begynte tanken om jeg var ganske nærme og at her lå det et potensiale for noe mer.»

EM 2024

I 2023 møtte han det som i dag er samboeren sin, og hun har betydd mye for Eskil. Når han tok opp sykling møtte han samboeren i 2023, og hun har betydd mye for Eskil. "Hun hjalp meg mye mere enn det jeg hadde sett for meg. Hun la til rette sånn at jeg kunne jobbe litt mindre og dermed få muligheten til å legge inn enda mer innsats på sykkelsete. Jeg er evig takknemlig for alt hun har gjort.»

2025: Alt på ett kort

Inn i 2025 bestemte Eskil og samboeren seg for at han skulle gjøre et reelt forsøk på maraton, med proffkontrakt som mål. Hvis det ikke gikk, skulle han legge opp. «Jeg var 30 år tross alt". Eskil hadde en ekstremt god treningsvinter, og sesongen gikk over all forventning. Han tok flere pallplasser i større ritt, mange topp 10-plasser sammenlagt, ble norgesmester og vant Birken. «Alt gikk bare på skinner.»

I de første rittene i 2025 kjempet han om seieren i flere av dem. Det første rittet ble en overlegen seier, og han ble allerede da lagt merke til av flere lag. Han tok også 3.-plass i Mediterranean Epic, et av vårens største løp. I slutten av mars kjørte han Marathon Cup Cambrils i Spania, og om morgenen før rittet fikk han det første kontraktsforslaget fra det italienske laget fra Metallurgica Venetra. «Det ga en veldig stor bekreftelse og trygghet. Det var stort å endelig få igjen for alt det harde arbeidet. Å få forslaget så tidlig i sesongen ga masse motivasjon til å fortsette. Jeg endte til og med opp med å vinne løpet i Cambrils"

På vei mot seier I Cambrills

Allerede i mai var en to-års kontrakt for 2026-2027 signert med det italienske storlaget. Laget hadde lagt merke til ham på flere løp, og sjefen hadde en tilknytning til tidligere maraton proff Ole Hem, som kjente til Eskil fra før.

Proff som 30-åring

Eskil beskriver veien som uvanlig. «Mange tenker at når de ikke lykkes etter U23, lukkes døren, og man blir stående på sidelinjen. Men i maraton er snittalderen faktisk mye høyere og er på 31–32 år. På rundbane og landevei regnes man som gammel allerede ved 25."

«Sykling har kanskje ligget latent i kroppen, og som ung setter man seg selv først og er veldig selvsentrert. Man bor hjemme og ser ikke livet i så stort perspektiv. Når man flytter hjemmefra, blir man mer bevisst på hvor mye som kreves for å satse på sykkel. Jeg hadde motivasjonen, og hadde angret om han ikke hadde prøvd nå i ettertid.

Å bli proff er en drøm som har gått i oppfyllelse og det er et privilegium. Det har vært hobbyen min i mange år, og at det nå ble en annen tilværelse, er en bekreftelse på at jeg hadde gjort det bra og at det funket.»

2025 ble et år som var mye bedre enn forutsetningene, forteller han. Selvom han jobbet i sportsbutikk ved siden av syklingen ble han likevel kontinuerlig bedre. Han ble norgesmester i Maraton, fikk flere topp 10-plasseringer i verdenscupen og fullførte til slutt på en 8.plass i UCI-rankingen.

Norge og terrengmaraton

Eskil trekker fram at Norge historisk har vært sterk innen MTB internasjonalt. Gunn-Rita Dahle Flesjå banet vei for en ny generasjon, og rundbane ble veldig populært. Maraton har derimot vært litt oversett. På herresiden var det Ole Hem som satset som proff fra 2019 til 2023, og Eskil mener Ole er blant de som åpnet døren for maratongrenen.

I mesterskapstrøyen

Cape Epic og en sykdomspreget vår

"Jeg hadde høye forventninger til 2026, og første år som proff. Jeg kom godt inn i laget, men det er mange ting som tar energi. Det er en omstilling og mye å venne seg til.» Første World Cup gikk veldig bra, med en 6.-plass i spanske Calpe.

Så kom en rekke duokonkurranser i Spania og Sør-Afrika, som ble «en vanskelig periode». Lagkameraten var ikke i rute med formen, de karret seg bare til mål, og Eskil måtte taue mye og tok ansvar. «Det tok mye mentalt, og det var et skudd i baugen fra starten av. Særlig under Cape Epic i Sør-Afrika, da var jeg helt tom.»

Cape Epic er blant verdens største terrengsykkelritt, med syv etapper, 701 kilometer og 17 000 høydemeter. «Jeg følte at jeg brukte resten av sesongen på å komme tilbake og prøve å snu skuta. Det har vært en jojo-sesong, men som første års proff, så man må ta det med i betraktningen. Man bygger erfaringer, og man kan ikke forvente at alt går på skinner. Man må finne sin egen vei og la ting falle litt på plass. Etter denne perioden har resultatene kommet mer og mer.»

Våren var preget av sykdom i tre perioder etter Cape Epic. Mye energi gikk til å komme seg tilbake, og han brukte hele april på å bli frisk igjen etter påkjenningen i Sør-Afrika. Det begynte å løsne først i juni.

Traka 200 og norgesmester

Traka 200 er et av Europas største grusritt.

Det begynte å løsne rett før Traka 200, ett av Europas største grusritt. Han satt med teten helt inn, blant andre sammen med nåværende verdensmester Magnus Bak Klaris, og endte som nummer sju i et stjernespekket felt. «Det var godt å få det til etter en trøblete vår. Det hjalp virkelig på motivasjonen og gav meg troa fremover.»

Traka 200

Etter Traka brukte han mai til å kjøre seg opp igjen, med mål om NM, EM og VM. Han traff på første forsøk og ble norgesmester i terrengmaraton. "Jeg trente godt og slapp litt opp før rittet. Som forhåndsfavoritt følte jeg at jeg klarte å innfri. Det eneste som kunne tatt seieren fra meg var om det skulle skje noe teknisk, men heldigvis gikk det bra. Det var veldig godt å kunne få den seieren, sier han.

Dolomittene og EM

Rett etter NM gikk turen sørover til lagets base i Italia for UCI Gravel Series i Dolomittene. Med god hjelp fra laget kom han på 3.-plass. «Det var mer et klatreløp enn et rent gravelløp, og vi MTB-gutta lå i toppen foran de rene gravelspesialistene. Løypa var knallhard, med over 3000 høydemeter, og i utgangspunktet litt for hard for min del, men det var utrolig gøy å kunne prestere i grusrittene og veldig gøy for laget sin del som har bestemt at vi skal satse mer på grus de kommende sesongene.»

EM i maraton var neste på planen, men løypa var ikke helt som han hadde trodd i forkant. Han trodde løypa skulle passe han bra, men da han prøvde den, var hovedbakken mye brattere enn antatt. Han skjønte at han måtte finne sin egen fart og fordele kreftene smart. «Jeg løste rittet veldig bra, men kjørte litt for hardt før siste bakke. På det tidspunktet lå jeg rundt ett minutt bak pallen, og kunne kanskje ha kjempet om 3. plassen om jeg hadde disponert siste del av rittet litt bedre. Tar uansett med meg 6. plassen, det var det jeg hadde i meg den dagen.»

«Jeg merker at grunnlaget blir avgjørende i flere av rittene, da det er den siste timen jeg begynner å slite. Det henger nok sammen med at mye sykdom har satt meg tilbake i løpet av sesongen. Dette fikk jeg virkelig kjenne på at de vi dro til VM i maraton, som var en brutal løype med nesten 5000 høydemeter. Halvveis var jeg bare ferdig.»

Eskil under Em Maraton

Punktering, fri og en ny sjanse

I august hadde han en fri-periode fra løpene og trente «som en gud», flirer han. Målet var å få inn et større resultat til høsten. Han ville gjøre det bra i Gravel-EM, men var uheldig med en stygg punktering. Det skjedde tidlig i løpet, og han måtte kjøre på et flatt dekk i 15 kilometer før han fikk et nytt hjul. Felgen på det punkterte dekket var knust. Han kom i mål på 37.-plass. Tanken om gravel-VM meldte seg, men løypa passet ham ikke helt, og laget ønsket å dra til Roc d'Azur, verdens største MTB-festival.

Pallplass i Girona og Roc d`Azur

Rett før Roc d'Azur kom kanskje sesongens høydepunkt, i World Cup-finalen i Girona.

Løypa passet veldig godt, med mange tekniske partier og rundt 2800 høydemeter over 90 kilometer. Det var på grensen for ham, siden han ikke er noen ren klatrer, men mer en puncheur, en allround rytter. «Jeg hadde som mål å holde litt igjen i starten og kjøre meg gradvis opp mot teten.»

«Jeg kom meg opp til teten, men etter hvert delte gruppen seg, og så var jeg med i kampen om 3. plassen mot italienske Samuele Porro. Porro hadde en luke på meg opp den siste stigningen, men jeg holdt meg rolig siden det kom en utforkjøring etterpå.» Eskil holdt fokus og var sikker på at han ville ta Porro i spurten hvis han kom seg opp til han. «Jeg tok igjen Porro og alt bare klaffet. Selv om målet var seier, var podiet det nest beste. Jeg var utrolig glad for å få et godt resultat og få igjen for alt arbeidet som er lagt ned. Det var en stor lettelse å klare og endelig komme på podiet.»

Et etterlengtet podium

Noen uker senere kom Roc d Azur. En stjernespekket festival hvor mange av de beste i verden var med, inkludert vidunderbarnet Paul Seixas fra landeveien. Eskil sykler to ritt, et ritt på fredag og et på søndag, hvor han på søndagsrittet sykler inn til en imponerende 8. plass. «Jeg var mentalt kokt allerede inn i helgen, og i maratonrittet på fredagen hadde jeg ikke noe særlig sprut, men skulle gi alt på hovedrittet på søndagen. Jeg ble ganske overrasket og fornøyd med å kunne fullføre sesongen med en god plassering.»

Drømmene framover

Til neste år ønsker han en bedre sesong enn de siste årene. Han har en liten drøm om medalje i et stort mesterskap. Det hadde også vært stas å vinne Cape Epic, terrengsyklingens svar på Tour de France. «Det hadde vært rått.» Seier i World Cup hadde selvsagt vært gøy også. «Jeg kommer stadig nærmere målet, og det blir veldig gøy.»