Tour de France 2026: Full oppsummering av alle 21 etapper — og hvordan nordmennene gjorde det

Tour de France 2026 gikk fra Grand Départ i Barcelona 4. juli til den store finalen på Champs-Élysées 26. juli. Rittet endte med at Tadej Pogačar (UAE Team Emirates-XRG) sikret sin femte sammenlagtseier og dermed er på høyde med Jacques Anquetil, Eddy Merckx, Bernard Hinault og Miguel Indurain som mestvinnende ryttere i Tour-historien. Under følger en detaljert etappe-for-etappe-gjennomgang av hele rittet, samt en egen seksjon om hvordan de norske rytterne presterte. Etappe 1 – Barcelona til Barcelona, 19,6 km (lagtempo) Årets Tour åpnet med en spesiell variant av lagtempo, der klatringen kom mot slutten og hver rytter fikk sin egen individuelle tid inn mot sammendraget. Team Visma | Lease a Bike leverte det sterkeste laget denne dagen, og Jonas Vingegaard tok dermed den første gule trøya siden sammenlagtseieren i 2023. Filippo Ganna og Netcompany Ineos ble nummer to, åtte sekunder bak, mens Tadej Pogačar – sist ut på startrampen for UAE – måtte nøye seg med tredjeplass, tolv sekunder bak. Remco Evenepoel valgte å kjøre utålmodig for egen vinning og distanserte til og med egne lagkamerater, deriblant Florian Lipowitz. Visma sin taktikk var enkel: Matteo Jorgenson og Davide Piganzoli dro Vingegaard fram til foten av avslutningen før de slapp ham løs alene mot mål. Etappe 2 – Tarragona til Barcelona, 168,5 km En hard og kaotisk dag over den trippel-bakkete runden på Montjuïc. Isaac del Toro vant etter selv å ha måttet jage seg tilbake til feltet etter et mekanisk problem tidligere på etappen. Pogačar åpnet spurten selv, men lot sin unge lagkamerat komme forbi og ta seieren – en bevisst gest som ga UAE en dobbeltseier. Del Toro ble dermed bare den andre meksikanske etappevinneren i Tour-historien, etter Raúl Alcalás seire i 1989 og 1990. Evenepoel ble nummer tre, mens Vingegaard beholdt gult som nummer fire. Etappe 3 – Granollers til Les Angles, 195,9 km Rittets første ordentlige fjelltest, med tre kategori 3-stigninger og den kategori 1-klassifiserte Col de Toses. Alex Baudins tilstedeværelse langt fremme i bruddet tvang Visma til å bidra i kontrollarbeidet siden han truet med å ta virtuell ledertrøye. På den korte oppoverbakke-avslutningen kontrollerte UAE fronten med fire lagkamerater rundt Pogačar, og del Toro leverte den avgjørende opptrekket. Pogačar krysset target to sekunder foran Vingegaard – nok, sammen med bonussekunder, til å ta tilbake den gule trøya, selv om de to var likestilt på tid og kun ble skilt på detaljer. Richard Carapaz ble nummer tre. Etappe 4 – Carcassonne til Foix, 181,9 km En klassisk bruddag som ingen klarte å kontrollere. Over 30 ryttere kom seg unna tidlig og smeltet sammen til ett stort brudd, som ble tynnet ned til rundt et dusin med 30 km igjen. Mads Pedersen vant spurten fra bruddet for Lidl-Trek, med lagkamerat Quinn Simmons på andreplass – Pedersens tredje karriereseier i touren, og hans første dag i grønt. Den store nyheten denne dagen var likevel norsk: Torstein Træen (Uno-X Mobility) tok den gule ledertrøya og ble den tredje nordmannen noensinne til å lede Tour de France sammenlagt, etter Thor Hushovd og Alexander Kristoff. Træen lå fem minutter og fire sekunder bak Pogačar før etappen, og hentet inn hele forspranget i bruddet han satt i. Pogačar falt til fjerdeplass sammenlagt. Etappe 5 – Lannemezan til Pau, 158,3 km En anspent og relativt rolig dag som endte i kaos mot slutten. En velt like utenfor sikkerhetssonen på de siste fem kilometerne rotet det til for favoritter som Tim Merlier og Jasper Philipsen. Olav Kooij red smart på hjul og kom seg fram fra Max Kanters opptrekk for å vinne med noen sykkellengder på sin Tour-debut. Træen beholdt den gule trøya og fullførte trygt 14 sekunder bak vinneren, sammen med Pogačar og Vingegaard, rundt åtte minutter bak i sammendraget. Etappe 6 – Pau til Gavarnie-Gèdre, 186,2 km Etappen som trolig avgjorde rittets form. Del Toro satte inn den avgjørende akselerasjonen fem kilometer før toppen av Tourmalet, og lanserte Pogačar alene videre. Vingegaard hentet seg kortvarig inn til ti sekunder, men sprakk to kilometer før toppen. Pogačar krysset toppen av Tourmalet alene, økte ledelsen i utforkjøringen, og vant til slutt med hele 2:40 foran Vingegaard. Del Toro ble nummer tre foran Evenepoel, og Pogačar tok tilbake den gule trøya med solid margin. For Norge ble denne dagen tung: Torstein Træen veltet stygt i utforkjøringen etter Tourmalet, etter en kollisjon med lagkamerat Anders Halland Johannessen, og mistet dermed den gule trøya han hadde hatt siden etappe 4. Etter nærmere undersøkelser – inkludert data fra hjelmsensoren og røntgen tatt i sykebilen – ble Træen diagnostisert med hjernerystelse og flere ribbeinsbrudd, og Uno-X Mobility bekreftet samme kveld at han måtte bryte touren. «Dette er virkelig ikke avslutningen vi ønsket på dette gule eventyret,» uttalte lagsjef Thor Hushovd. Samtidig havnet Anders Halland Johannessen i en skvis: skulle han hjelpe Træen i gult, eller heller støtte tvillingbroren Tobias Halland Johannessen i sammendraget? Til slutt ble Tobias Halland Johannessen sittende alene i jaktgruppa og endte som nummer 18 den dagen, 8:21 bak Pogačar. Etappe 7 – Hagetmau til Bordeaux, 175,1 km En ren sprinteretappe. Baptiste Veistroffer og Jakub Otruba satt 157 km i bruddet før de ble hentet inn, med en luke som på det meste var 1:35. I spurten kom Tim Merlier best ut og slo Søren Wærenskjold og Biniam Girmay – Merliers fjerde tourseier på tre deltakelser, og Soudal Quick-Steps 40. etappeseier gjennom 14 sammenhengende Tour de France-utgaver. Søren Wærenskjold sikret dermed sin første pallplassering i årets ritt med en sterk andreplass. Jasper Philipsen, med Mathieu van der Poel som opptrekker, ble presset ut og endte lenger bak. Etappe 8 – Périgueux til Bergerac, 180,4 km Liam Slock soloerte fra et lite brudd og ble først hentet inn like før den røde flagget. Merlier tok igjen en sent, presset seier foran Girmay og Kooij – to strake seire, noe ingen sprinter hadde klart siden Philipsen i 2023. Philipsen fikk igjen en sterk opptrekker i van der Poel, men ble kilt fast etter at han slapp taket, og endte fjerde. Etappe 9 – Malemort til Ussel, 185,5 km Etappen ble kortet ned med 30 km grunnet varsel om ekstrem varme, med temperaturer likevel rundt 34–38 grader. Van der Poel var med på å sette i gang bruddet, og sprengte deretter det ledende feltet i den siste stigningen. Han la seg selv i front av spurten nesten hele siste kilometer og holdt unna for seieren. Tobias Halland Johannessen ble nummer to, foran Tom Pidcock og Alex Baudin – en sterk norsk pallplassering. Alpecin-Premier Tech fortsatte dermed sin rekke med minst én etappeseier i hver Tour de France siden lagets debut i 2021. Hovedfeltet, med de store sammendrags-kandidatene, kom inn bare sekunder bak. Hviledag Med det var den første tredjedelen av rittet unnagjort. Pogačar ledet i gult etter angrepene sine på etappe 3 og 6, mens sprinterne (Pedersen, Kooij, Merlier) og styrkeklatrere som van der Poel delte på seirene på de flatere dagene. For Uno-X Mobility hadde touren allerede gitt historiske øyeblikk: gul trøye med Træen, to andreplasser (Wærenskjold og Tobias Halland Johannessen) — men også det harde tapet av Træen som måtte bryte. Etappe 10 – Aurillac til Le Lioran, 166,6 km Den første fjelletappen etter hviledagen, i det vulkanske Cantal-landskapet, med sju klassifiserte stigninger og rundt 3 900 høydemeter, på selveste den franske nasjonaldagen 14. juli. Richard Carapaz gikk solo på nest siste stigning, Col de Pertus, og bygget opp nesten ett minutts luke. Pogačar svarte med et angrep én kilometer før toppen, fløy forbi Carapaz og åpnet 20 sekunder ned til en jaktgruppe med Vingegaard, Evenepoel og Seixas, mens del Toro slet. Pogačar soloerte inn til sin 24. karriereseier i touren – 32 sekunder foran Evenepoel – og ble dermed den første rytteren med tre etappeseire nettopp på 14. juli, foran Jacques Anquetil. Det var søt hevn: Vingegaard hadde slått Pogačar på nøyaktig samme mål to år tidligere. Etappe 11 – Vichy til Nevers, 161,3 km Offisielt en «restitusjonsetappe» for sprinterne, men den endte opp med å skrive historie. Søren Wærenskjold, som bare 24 timer tidligere hadde vært sist i feltet inn til Le Lioran, satte opp en lang spurt og holdt unna for Olav Kooij og Jasper Philipsen – i det som ble den raskeste etappen i Tour de France-historien, med en snittfart på rundt 50,9 km/t. Rekorden slo Mario Cipollinis 1999-rekord på 50,3 km/t, en rekord som dermed hadde stått i 27 år. Dette var Wærenskjolds aller første seier i 2026, hans første seier noensinne på øverste nivå (World Tour), og Norges 22. etappeseier i Tour de France-historien – etter Dag Otto Lauritzens første i 1987. Den forrige norske etappeseieren var det lagkamerat Jonas Abrahamsen som sto for, også det på etappe 11, i 2025. «Det er helt sykt. Jeg så den luka til høyre og gikk for det,» sa en jublende Wærenskjold til TV 2 rett etter målgang. Lagkamerat Tobias Halland Johannessen ropte på lagradioen at det ble vannscooter til hele gjengen, og laget hadde tidligere lovet sportsdirektør (og daglig leder) Thor Hushovd må spandere nettopp det dersom Wærenskjold vant. Samtidig med spurtoppgjøret var Anthon Charmig (Uno-X) med i et lite tidligbrudd og ble kåret til dagens mest offensive rytter. Jasper Philipsen ble for øvrig degradert etter målgang for banevalg, men avgjørelsen ble senere omgjort og han fikk tilbake sin tredjeplass. Etappe 12 – Circuit Nevers Magny-Cours til Chalon-sur-Saône, 179,1 km En velt de siste hundre meterne rev ned Fernando Gaviria og dagen før-vinneren Wærenskjold. Merlier ble kortvarig forsinket av kaoset, og også Kooij mistet fart etter å ha streifet Gaviria, men Kooij hentet seg strålende tilbake fra langt bak til likevel å bli nummer to. Merlier lanserte seg fra lagkamerat Milan Fretins hjul og tok sin tredje seier i årets ritt – sin 75. karriereseier – mens Philipsen igjen ikke klarte å konvertere en sterk opptrekk fra van der Poel til seier. Etappe 13 – Dole til Belfort, 205,8 km (rittets lengste etappe) En stor bruddag: nesten alle sammendrags-kandidatenes lag (unntatt Seixas' lag) sendte ryttere med i et massivt brudd, som holdt en snittfart over 51 km/t selv med den kategori 1-klassifiserte Ballon d'Alsace i de siste 40 kilometerne. Tom Pidcock tok maksimale klatrepoeng over toppen av Ballon d'Alsace, før Mauro Schmid gikk til angrep 16 km før mål og bare fikk med seg Harold Tejada. Schmid vant spurten mot Tejada og ga Jayco-AlUla sin første seier i årets ritt – Schmids egen første karriereseier i touren, en lettelse etter at han endte som nummer to i en identisk situasjon året før. Pidcock, som vant spurten om tredjeplassen, hoppet opp til fjerdeplass sammenlagt. Etappe 14 – Mulhouse til Le Markstein Fellering, 155,3 km Tilbake til alvorlig sammendragskamp i Vogesene. På den brutale, nyprofilerte Col du Haag satte Vingegaard en jevn tempofart sammen med Seixas, med resten av favorittene på slep, før Pogačar rykket. Pogačar angrep 7,2 km før mål, bygget opp en luke på 24 sekunder på den flatere avslutningen, og utvidet sammenlagtledelsen til 4:30 – hans fjerde etappeseier i årets ritt, med UAE-lagkamerat del Toro på andreplass i gruppespurten foran Seixas, mens Vingegaard ble nummer fire, rundt 40 sekunder bak. Etappe 15 – Champagnole til Plateau de Solaison, 183,9 km Etappen som formet resten av touren. Med rundt 20 km igjen traff Vingegaard en fortauskant ved en minirundkjøring og veltet hardt i høy fart, og dro med seg både del Toro og Felix Großschartner fra UAE. Vingegaard ble kjørt til sykehus og fikk påvist brukket kragebein, som krevde operasjon – og dermed var touren over for danskens del. På den brutale nye stigningen til Plateau de Solaison (11,3 km, snitt 9 %) satte Pogačar tempoet med del Toro på hjul, og kun Evenepoel klarte å henge med; del Toro angrep to ganger på siste kilometer uten å riste av seg belgieren. Evenepoel svarte innenfor siste kilometer og vant sin aller første etappe i Tour de France på landevei, med Pogačar på andre og del Toro tredje, seks sekunder bak. 19 år gamle Paul Seixas ble nummer tre den dagen sammenlagt, og tok den hvite ungdomstrøya, bare 15 sekunder bak pallen. Etappe 16 – Évian-les-Bains til Thonon-les-Bains, 26,1 km (individuell tempo) Rittets eneste solotempo, over en løype med ti kilometer oppoverbakke på Côte de Larringes før en rask og teknisk utforkjøring og en flat avslutning. Evenepoel satte raskeste tid gjennom hele løypa og slo Pogačar med 28 sekunder – noe som reduserte hans sammenlagt-etterslep fra nøyaktig fem minutter til 4:32. Mattias Skjelmose ble nummer tre, 1:04 bak. Den mørke skyggen denne dagen var at Florian Lipowitz' tour tok slutt etter en stygg velt i den tekniske utforkjøringen. Pogačars ledelse var likevel så solid at han ikke lenger trengte å angripe for å vinne touren, med tre fjelletapper – inkludert dobbel avslutning på Alpe d'Huez – fortsatt igjen. Etappe 17 – Chambéry til Voiron, 174,7 km Klassifisert som flat, men med fire kategoriserte stigninger. Jasper Stuyven soloerte lenge før han ble hentet inn, og grønntrøye-innehaver Mads Pedersen jaktet selv aggressivt ned mot-angrep, vant mellomspurten men falmet mot slutten. Philipsen lanserte seg fra van der Poels hjul og tok endelig sin første seier i årets ritt, etter å ha kalt de tolv første etappene «forferdelige» og at han ikke klarte å finne formen sin. Resultatet reduserte Philipsens etterslep til Pedersen i poengkonkurransen til bare sju poeng, noe som satte opp en duell som så ut til å kunne gå helt til Paris. Etappe 18 – Voiron til Orcières-Merlette, 185,2 km Rittets første fjelletappe som ble vunnet rett fra bruddet. Et brudd på 40 ryttere kom seg unna tidlig og ble tynnet ned til en utvalgt sekser-gruppe som representerte seks ulike lag – «ingen passasjerer». Carapaz angrep 3,5 km før toppen og red alene inn til sin andre karriereseier i touren, mens Mauro Schmid spurtslo Matteo Jorgenson om andreplassen. Sammendrags-gruppa, med Pogačar, Evenepoel og del Toro, ble enige om å ikke angripe hverandre og rullet inn over fire minutter bak – for å spare kruttet til den kommende Alpe d'Huez-dobbelen. Et tilbakeslag for UAE: Brandon McNulty måtte bryte etter å ha blitt truffet av en bil før tempoetappen, noe som svekket lagets støtteapparat inn mot Alpene. Etappe 19 – Gap til Alpe d'Huez, 127,9 km En av de store bragdene i Pogačars karriere. Ved foten av den avsluttende 13,8 km lange stigningen (snitt 8,1 %) lå Pogačar rundt tre minutter bak bruddet. Han satte i gang sin egen jakt 11,7 km før mål, hentet inn Sepp Kuss, deretter Lenny Martinez, og til slutt Richard Carapaz – én etter én – før han slapp Martinez de siste 800 meterne på den flatere avslutningen. Pogačar vant med seks sekunder foran Martinez og ni sekunder foran Carapaz, og ble dermed bare den andre rytteren noensinne til å vinne en etappe på Alpe d'Huez iført gul trøye, etter Geraint Thomas i 2018. Han slo også Marco Pantanis mangeårige klatrerekord på fjellet. Seieren utvidet sammenlagtledelsen til 7:11 foran Evenepoel med to etapper igjen, og satte Pogačar på trappene til sin femte Tour-seier. Etappe 20 – Le Bourg d'Oisans til Alpe d'Huez, 170,9 km (kongeetappen) Den tyngste dagen på papiret, med 5 600 høydemeter over Col de la Croix de Fer, Col du Télégraphe, Col du Galibier og Col de Sarenne, før en annerledes tilnærming til Alpe d'Huez enn dagen før. Carapaz sikret klatretrøya over Galibier før han jaktet ned Sepp Kuss, som hadde gått solo alene i front. Kuss så ut til å ha gjort det avgjørende trekket 17,4 km før mål, men det endte i hjertesorg: Kuss veltet inn i en vegg like etter en tunnelutgang nær mål, kom seg opp igjen mens han fortsatt ledet rittet, og veltet så på nytt i en skarp sving i utforkjøringen – reddet fra et enda styggere fall av sikkerhetsnettet. Carapaz feide forbi og soloerte inn til sin andre seier på tre dager, sin tredje karriereseire i touren totalt, mens Evenepoel tok igjen og forbikjørte en rystet Kuss de siste 50 meterne for andreplass. Pogačar og del Toro syklet sammen inn, og sikret enkelt både gult og hvitt/pallplassen for meksikaneren. Etappe 21 – Thoiry til Paris (Champs-Élysées), 88,7 km En stort sett seremoniell avslutning som endte i ekte racing da feltet nådde Paris. Løypa inneholdt gjentatte stigninger opp den brosteinsbelagte Butte Montmartre, og på siste stigning angrep van der Poel sammen med Pogačar, noe som tvang fram en hektisk jakt gjennom de siste kilometerne. Van der Poel hadde likevel nok krefter igjen til å vinne spurten på Champs-Élysées, foran Jasper Philipsen, mens grønntrøye-vinner Mads Pedersen ble nummer tre. For Pogačar var poenget rett og slett å komme trygt i mål: ved å nå Paris i gult ble han en femgangsvinner av Tour de France, på linje med Anquetil, Merckx, Hinault og Indurain – og han avsluttet rittet med fem etappeseire (Barcelona, Les Angles, Gavarnie-Gèdre, Le Lioran og Alpe d'Huez), noe som ga ham 26 etappeseire totalt, fjerde flest gjennom historien. «Jeg er utrolig stolt over å være en femgangsvinner av verdens største ritt. Det var et stort mål å nå fem, og jeg skal ikke legge skjul på at det er ett mål oppnådd,» sa Pogačar til fransk TV etter målgang. Sluttresultater 2026 Sammendrag: 1. Tadej Pogačar, 2. Remco Evenepoel (+6:26), 3. Isaac del Toro (+9:42), 4. Paul Seixas (+11:56), 5. Lenny Martinez (+13:02), 6. Mattias Skjelmose (+14:59) Poengtrøye (grønn): Mads Pedersen – hans første seier i poengkonkurransen noensinne Klatretrøye (polkadot) og mest offensive rytter totalt: Richard Carapaz, på bakgrunn av sine to etappeseire Ungdomstrøye (hvit): Isaac del Toro Lagkonkurransen: Lidl-Trek Et par historiske kuriositeter fra årets ritt: Det var bare tredje gang av 113 utgaver (etter 1926 og 1999) at ingen fransk rytter vant en etappe – og trolig enda mer bemerkelsesverdig: det var første gang i 302 grand tourer (Giro, Vuelta og Tour samlet) at ingen rytter fra Frankrike, Italia eller Spania vant en eneste etappe. Den franske stjernen Julian Alaphilippe kunngjorde dessuten at dette var hans siste Tour de France. Nordmennene i Tour de France 2026 Norge stilte med ni ryttere i årets utgave: Tobias Halland Johannessen, Jonas Abrahamsen, Anthon Charmig, Anders Halland Johannessen, Anders Skaarseth, Torstein Træen og Søren Wærenskjold (alle Uno-X Mobility), samt Per Strand Hagenes (Team Visma | Lease a Bike) og Tobias Foss (Netcompany Ineos). Torstein Træen – gul trøye og brutal exit Rittets store norske drama sto Torstein Træen for. Etter et sterkt brudd tok han den gule ledertrøya på etappe 4, fem minutter og fire sekunder foran Pogačar i sammendraget før etappen startet – og ble dermed den tredje nordmannen noensinne i gult i Tour de France, etter Thor Hushovd (2004, 2006, 2011) og Alexander Kristoff (2020). «Det er en liten guttedrøm som går i oppfyllelse,» sa en preget Træen til TV 2 rett etter målgang. Han holdt trøya gjennom etappe 5, men mistet den på etappe 6 da Pogačar dominerte opp og ned Tourmalet. Verre var det at Træen samtidig veltet stygt i utforkjøringen etter en kollisjon med lagkamerat Anders Halland Johannessen. Nærmere undersøkelser – inkludert hjelmsensordata og røntgen – avdekket hjernerystelse og flere ribbeinsbrudd, og touren var over for 30-åringen fra Hønefoss. Bakgrunnshistorien gjorde det ekstra sterkt: Træen ble diagnostisert med testikkelkreft i 2022 og debuterte i Tour de France allerede året etter. Søren Wærenskjold – historisk etappeseier i rekordfart Wærenskjold fra Mandal leverte to av rittets store norske øyeblikk. Han tok andreplass på etappe 7 bak Tim Merlier, og fulgte opp med selveste etappeseieren på etappe 11 til Nevers – hans aller første seier i 2026 og hans første noensinne på World Tour-nivå. Det som gjorde bragden ekstra spesiell: etappen ble kjørt i en snittfart på 50,9 km/t, den raskeste i Tour de France-historien, og slo Mario Cipollinis rekord fra 1999 som hadde stått i 27 år. Dette var Norges 22. etappeseier gjennom historien, og kom bare ett år etter at lagkamerat Jonas Abrahamsen tok Uno-X sin første tourseier noensinne, ironisk nok på nøyaktig samme etappenummer i 2025. Wærenskjold endte til slutt på en solid 7.-plass i poengkonkurransen sammenlagt. Tobias Halland Johannessen – nest best i to omganger og topp 15 sammenlagt Tvillingbror Tobias Halland Johannessen leverte jevnt gjennom hele touren. Han tok andreplass på etappe 9 til Ussel bak Mathieu van der Poel, og satt i flere tunge brudd underveis. Han beskrev selv Pogačars nivå som "helt utenom det vanlige" og pekte på hvor stor luken var blitt til de aller beste. Sammenlagt endte han rundt 13.-plass, drøye 50 minutter bak Pogačar, og sikret i tillegg en solid 8.-plass i klatrekonkurransen. Anders Halland Johannessen – lojal hjelperytter i krise Den andre tvillingen, Anders Halland Johannessen, havnet midt i dramaet på etappe 6 da han kolliderte med Træen i utforkjøringen. Han måtte deretter ta et raskt veivalg mellom å hjelpe Træen i gult eller sykle videre for å støtte broren Tobias i sammendraget – og valgte sistnevnte etter at det ble klart at gultrøye-eventyret var over. Per Strand Hagenes og Tobias Foss Hagenes kjørte for Visma | Lease a Bike og var en del av laget som vant den innledende lagtempoen på etappe 1, som ga Vingegaard gul trøye. Han fullførte touren med noen få poeng i poengkonkurransen. Tobias Foss syklet for Netcompany Ineos og bidro i lagets tempoinnsats på åpningsetappen, der laget endte som nummer to bak Visma. Oppsummert: en historisk norsk Tour Med gul trøye til Torstein Træen, en historisk rekordetappe-seier til Søren Wærenskjold, to andreplasser til Tobias Halland Johannessen og Wærenskjold, , var 2026 et av de sterkeste norske Tour de France-årene på lenge – selv om det ble tungt da Træen måtte bryte i gult etter velten på Tourmalet. Uno-X Mobility, med Thor Hushovd som daglig leder, sto bak mesteparten av bragdene, og fortsetter dermed å bygge stein på stein i verdens største sykkelritt.