Intervju Toralf Rydningen Martinsen

Vi treffer Toralf Rydningen Martinsen en liten stund før han skal ut på en lett treningsøkt. Han er en av de mest spennende norske kontinentalrytterne akkurat nå, men før vi kommer til sesongens store overraskelser

Ikke fra Tromsø, men fra Øverbygd

«Folk tenker jeg er fra Tromsø, men det er jeg ikke,» sier Rydningen Martinsen med et smil. Han vokste opp i Øverbygd, ei lita bygd utenfor Bardufoss, omtrent to timer sør for Tromsø, og gikk alle skoleårene sine i Bardufoss. Det var langrenn som kom først. Allerede på barneskolen var han i aktivitet vinterstid, og det ga resultater mange gode resulater som: kretsmester, nord-norsk mester, og en topp 10-plassering i NM. Sykkelen kom inn i bildet en sommerdag han var elleve år gammel, da faren tok med seg landeveissykkelen som han hadde stående på jobb. «Jeg var så heldig og fikk lov å prøve den, og synes første tur var kjempegøy. Det ga mersmak, og jeg begynte å mase på pappa om å få egen landeveissykkel.» Plutselig var det mer å se enn bare skiløypa. Han startet som junior i Tromsø CK, samme klubb Andreas Leknessund kom fra, uten at de to noen gang har krysset veier på trening. «Da jeg begynte i Tromsø CK, var jo han allerede ute av klubben. Men det var veldig stas når han kom tilbake på treningsritt her nord, når han var hjemme,» sier Rydningen Martinsen.

Toralf under et ritt i Tromsø Mot slutten av videregående dabbet motivasjonen for langrenn, mens lysten til sykkelen vokste. 2020-sesongen kom, med pandemi og avlyste ritt – men også hans første møte med Norgescup. «Jeg ble jo knust av de andre, men det ga samtidig mersmak for å prøve å hente forspranget,» sier han.

Å bygge et lag fra bunnen

Før han fant Lillehammer CK, reiste Rydningen Martinsen ofte alene – riktignok med familien i følge på Norgescup-ritt. Det ga en tøff erkjennelse. «Det blir mye vanskeligere å prestere når det er lag mot lag, og du står alene fra egen klubb. Jeg kjente på at jeg måtte finne et lag for å kunne satse videre. Sykling er jo til syvende og sist en lagsport.» Kontakten med klubbledelsen kom delvis fordi lillebror Georg hadde fått plass på NTG Lillehammer, med de samme trenerne som i sykkelklubben – og fordi flere av de etablerte rytterne på laget nettopp da var på vei videre til Coop og Uno-X. Han kom inn midtveis i 2022-sesongen, kjente umiddelbart en annen dynamikk, og presterte gradvis bedre. I 2024 tok Lillehammer CK steget opp til kontinentalnivå, med mer sponsorpenger på plass. «Økonomien var ikke helt som et kontinentallag, men ikke så langt unna,» sier han. Debuten i proffenes verden kom da laget ble invitert til Lotto Famenne Ardenne Classic i Belgia. «Jeg merket at farten var betydelig høyere og var veldig tøft. Jeg var dritt faens nervøs, siden det var mitt første proffritt,» innrømmer han. Han trynet på starten, men klarte likevel å komme seg inn i bruddet og ble tatt igjen én runde før mål, og fullførte som nummer 40. «I et sånt selskap kunne jeg ikke være noe annet enn kjempeglad.»

Norgescup-triumfer, og en hjemmebane han lenge har drømt om

Toralf inn til seier i NorgesCup Toralf stakk av med seirene i Norgescupen – Glåmdal i 2024 og Grenland i 2025 – det beskriver han uten omsvøp: «Helt sykt rått. Fra å starte på mine første Norgescuper alene og bare henge med, til å vinne bare noen år senere. Det er mer enn det jeg kunne ha drømt om.» Samtidig er han ærlig på hvor fort fokuset i sykkelsporten flytter seg videre. «Dette kan jo høres litt fucket ut, men de er ikke så store nå. Man tenker på det en liten stund, men så er fokuset allerede skiftet til neste løp.» Han tror ikke seirene alene var avgjørende for kontrakten med Team Drali-Repsol – der peker han heller på en 25. plass sammenlagt i Tour of Norway i 2025, etter å ha sittet godt med i feltet på etappe 3 og inn til en 16.plass. «Men hadde ikke klart det uten lagkameratene mine i Lillehammer,» legger han til. Og så kan endelig få sykle Arctic Race of Norway på hjemmebane var, ifølge ham selv, «helt magisk» – ritt han har sett opp til og drømt om helt siden han begynte med sykling.

Toralf som nysignert til Drail-Repsol

Fra bruddkamp til pokerfjes: Kontinental møter proffnivå

Hva er forskjellen mellom Norgescup og proffritt? Toralf tegner opp et helt annet taktisk bilde. «På Norgescup er det gjerne en bruddkamp lenge, brudd får ikke store luker, og de blir som regel kjørt inn. På proffritt følger det oftere en norm: bruddet får etablere seg tidlig, og så blir det helt rolig i hovedfeltet – tissepause, om du vil – helt til lagene synes luken er stor nok. Ofte rundt 7-8 minutter. Da setter vi opp tempoet for å kontrollere bruddet.» Med radiokontakt til lagbilen får rytterne jevnlige oppdateringer på avstanden, og når klokka begynner å presse på, blir det kjørt «jævlig hardt». Sidevind, kupert terreng eller stigninger tidlig i etappen endrer hele dynamikken igjen.

Fire-fem måneder på reisefot

Sesongen tar ham mye rundt om i verden. Vanligvis ankommer laget gjerne noen dager før start for å bli kjent med området, så følger selve rittet, og syklusen gjentar seg med treningssamlinger innimellom. «Effektivt vil jeg si det bikker 4-5 måneder på reisefot i løpet av et år,» anslår han. «Men ingenting er så bra som å være hjemme, selv om jeg tåler godt reising og har lagt meg noen gode vaner og rutiner.»

Toralf i Lillehammer CK Om nordnorsk værmotstandskraft er en myte eller ikke, svarer han nøkternt: «Det er helt greit. Alle i rittet må gjennom det samme. Men det snakkes ikke noe om i feltet – alle sitter med pokerfjes» Selv prøver han å spre litt godt humør blant konkurrentene, «selv om ikke alle er like mottakelige».

Fra puncher til klatrer

Rytterprofilen hans har endret seg mye siden de første årene. «Da jeg var yngre og syklet, følte jeg meg mer som en spurter eller puncher. Men så har jeg utviklet meg og funnet ut at det jeg var best på, var lengre bakker – terskel,» forklarer han. I dag er det stigninger på over 20 minutter som passer ham aller best. Det har han bevist på flere løp gjennom våren og merker seg tydelig. Men da laget var på løp i Østerrike, med fjell på rundt 50 minutter, kjente han at når han i sitt rette element.

8.-plassen i Østerrike ingen så komme

Sesongens store overskrift kom i Østerrike Rundt. «Innerst inne hadde jeg et håp om å klare topp 15 hvis jeg var heldig. En fjern drøm var kanskje topp 10. Men en 8. plass sammenlagt var helt sjukt – jeg kan nesten ikke tro det i dag,» sier Rydningen Martinsen. Startlisten inneholdt navn som Carlos Rodriguez, som har vært både etappevinner og 5. sammenlagt i Tour de France, og Bauke Mollema, med monumentseiere og gode Grand Tour-plasseringer på merittlisten.

Toralf i Østerrike Rundt Mye av rittet ble avgjort på etappe 2, opp Großglockner. «Jeg følte meg bra den dagen og satt godt med i bakken der favorittene begynte å støte på hverandre. De fikk en luke på 10-20 sekunder, men den ble aldri større. Jeg prøvde å kjøre jevnt og klarte å hente dem inn igjen – bortsett fra siste kilometer, da melkesyra tok overhånd.» Å klatre med de beste kaller han «en helt syk opplevelse». De påfølgende dagene handlet det bare om å forsvare plasseringen i sammendraget. «Redaksjonen har undersøkt litt, og du sitter nå som øverste rangerte nordmann i kontinental-cupen.» – «Det er gøy å vise, det gir håp for fremtiden.»

En inspirasjon for de neste fra nord

Miljøet i Team Drali-Repsol beskriver han som en god gjeng som trives sammen, med flere lagkamerater fra samme region i Norge. Men ambisjonen rekker lenger enn egen karriere. «Håper å vise at man kan komme fra Nord-Norge uten problem. Det er fullt mulig. Håper å være en inspirasjon til de unge,» sier han. Om noen dager venter Arctic Race of Norway, med hjemmebane i nord for første løpet siden gjennombruddet i Østerrike. «Har et ønske om en topp 10-plassering. Løypa passer ikke like bra som Østerrike, men det er mye som spiller inn – det hadde vært stor stas med en topplassering på hjemmebane.»

Broren på Repsol – og et lite søskenoppgjør

Nyheten om at lillebror Georg fikk plass på Team Drali-Repsol satt følelsesmessig dypt. «Jeg synes det var drittøft. Det var så fortjent at han fikk plass på laget,» sier Toralf. Nå skal begge brødrene sykle Arctic Race of Norway sammen, før Georg reiser videre til Frankrike for å kjøre Tour de l'Avenir – «ungdommens Tour de France». «Det er vanskelig å si hvem som blir best. Begge ønsker jo å kunne bli proff. Uansett så er vi glade og backer hverandre.»

Georg (t.v) og Toralf (t.h)

Studier, Swix og livet ved siden av sykkelsetet

Ved siden av syklingen jobber han deltid hos Swix på Lillehammer, han har også fullført en bachelor i idrettsvitenskap. «Jeg vil ikke si det var direkte vanskelig, men jeg har vært flink til å prioritere. Det blir en del kvelder med lesing,» sier han. Statusen som toppidrettsutøver ga ham tilrettelegging han er tydelig takknemlig for – blant annet fikk han avlagt eksamen fra Spania, tilrettelagt gjennom den norske skolen, mens han var på treningssamling. «Er veldig glad i dag for at jeg tok utdanningen. Jeg tenker at det er lurt å ha noe å falle tilbake på om jeg blir skadd, eller om syklingen ikke går som planlagt. Gjennom dette vil jeg også kalle syklingen for fritiden min. Det hjelper meg å slappe av, tømme hodet, og bare nyte livet.»

Drømmen om Grand Tour og lengre kontrakter

Kontrakt situasjonen som kontinentalrytter er sjelden lang: som regel bare ett år av gangen, selv om laget gjerne gir en tidlig indikasjon på forlengelse. «Det hadde vært fint å kunne fått lengre kontrakter. Men det hadde vært godt å bli proff, for å se hvor langt jeg kan gå. Nå tenker jeg å kalle en spade for en spade, og gjøre arbeidet. Så får vi se hvor langt det holder.» Fremtidsdrømmen er ikke overraskende: å kunne være med i en Grand Tour – Giro, Vuelta eller Touren – heller bare med ukelange etapperitt som Dauphiné, Catalunya eller Tirreno-Adriatico. «Det blir ikke noe større, tror jeg, etter hvilken type rytter jeg er,» sier han ærlig. Ønsker å stille en stor takk til Toralf som hadde tid og ønsket å stille opp. Og ønsker han masse lykke til resten av sesongen!