Intervju Tiril Jørgensen

Vi møter Tiril Jørgensen hjemme i Nord-Norge, der hun er innom for å sykle et lokalt lavkarrittet i Harstad. Det er en fridag av det sjeldne slaget. For til daglig lever hun et liv de fleste norske sykkelfans knapt får med seg: som en av de få norske kvinnene som er proff i utlandet, i dag for det baskiske laget Laboral Kutxa–Fundación Euskadi

Pappas midtlivskrise ble startskuddet

. «Jeg har alltid likt å være aktiv. Men så var det jo at pappa kom tidlig i midtlivskrisen da,» ler Tiril. Seks år gammel begynte Tiril med terrengsykling, Ettersom faren tok med henne og søsteren ut på tur, kom sykkelen inn som en av flere idretter. Men det var svømmingen som fikk mest fokus i oppveksten hennes., Det var morsomt og delvis fordi flere venninner holdt på med det. Samtidig hadde hun begynt med langrenn parallelt med de andre idrettene. En aktiv barndom, med andre ord, der svømmingen fikk mest fokus helt fram til videregående.

Tiril under lokalt ritt (nr.4 fra venstre) Det var på videregående at landeveissykkelen for alvor tok tak. Hun valgte studiespesialiserende i Harstad, og allerede i løpet av det første året skjønte hun at sykling var den rette idretten. En vanlig hverdag startet med svømmetrening klokka seks om morgenen, før skolen, og fortsatte med sykling på kvelden. Likevel ga syklingen stadig mer glede, en treningsøkt begynte å føles mer som å kose seg ute i naturen enn som slit.

Den tøffe flyttingen sørover

Allerede i løpet av første året på videregående forsto hun at hun måtte flytte sørover for å utvikle seg videre. Valget falt på Telemark Toppidretts Gymnas (TTG) i Skien. Det var et tøft valg for en jente fra Harstad. «Skal innrømme at treneren hadde kanskje ikke så mye tro i starten,» forteller hun. Hun ble mye plaget med sykdom og slet lenge med å ta nivået. «Jeg var nok ikke noe talent, og har jobbet for det. Jeg kan si at jeg har alltid hatt en 'drive' når det kommer til idretten.» Jeg jobbet litt ved siden av studiene, men det det obligatoriske skoleløpet ble mye i kombinasjon med satsingen, så bestemte for å sette studiene litt på vent. Klubbveien gikk fra Harstad Cykleklubb, via Grenland CK ut skoleåret i 2019, og videre til Ringerike SK i 2020. Der hun endelig fikk sykle flere UCI-ritt. «Var litt en 'late bloomer',» sier hun selv om perioden der resultatene begynte å blomstre for alvor. Etter to sesonger med Ringerike kom kontrakten med Team Coop-Hitec Products.

Årrene i Coop, fra nykommer til veteran

Overgangen til et fullverdig proffmiljø ga en helt ny forståelse av sporten. «Det var helt forskjellig hvordan man syklet som et lag. Det ble en helt annen dynamikk. Når man reiser rundt som et lag og gjør ting mer som et lag, blir det noe helt annet,» forklarer Jørgensen. I laget fant hun flere nære venninner, ikke minst Ingvill Gåskjenn, som tok godt imot henne. Gjennom årene med Coop bygde hun seg opp steg for steg. og ble til slutt en av de mest erfarne på laget. «Ble litt som en komplett sirkel,» sier hun.

Krasjet i Sveits som endret alt

Det mest definerende øyeblikket i karrieren kom likevel ikke i form av en seier, men en ulykke. I 2022 hadde Jørgensen en drømmesesong på gang: hun lå som nummer syv på U23-rankingen etter en vår fylt med UCI-poeng. Under Tour de Suisse satt hun godt med de beste over et fjellpass på etappe 3, og fikk klarsignal fra sportsdirektøren til å kjøre på ned bakken hvis hun følte for det. Hun gjorde det og fikk en luke, alene i front. Så kom en 180-graders sving. Farten gikk fra 60 kilometer i timen til brått stopp, rett inn i et treskilt. «Jeg husker ikke sammenstøtet. Jeg bare husker at jeg satt oppreist og prøvde å komme meg på sykkelen igjen. Men så kjente jeg at hånden bare hang, fordi armen var helt knust. Humerusbeinet stakk ut inn bicepsen, og det ble et spreng inni muskelen, samt et kutt over kneet.» Fordi lagbilen måtte følge resten av laget videre i rittet, var hun alene med rittsykebilen da hun ga informasjonen om skadene sine. «Først da innså jeg at oi, dette haster,» forteller hun. Hun ble hentet med ambulansehelikopter og fraktet til nærmeste sykehus, hvor hun ble hasteoperert samme natt.

Tiril under sykehusoppholdet Fra sykesenga tenkte hun bare på comebacket. «Jeg husker at jeg tenkte fra sykesenga at dette ikke skulle stoppe meg fra å komme tilbake på sykkelen.» Hun lå og telte dager til Vuelta a Espana i håp om å rekke resten av sesongen, men innså raskt at året var over. Det tok sju uker før hun var tilbake på sykkelen på veien igjen Med solid hjelp fra Olympiatoppen og stor tillit fra laget fikk hun sesongåpningen i Tour Down Under i Australia som mål for comebacket. «Det var sjukt morsomt å være tilbake, selv om det var et hardt og varmt ritt,» sier hun.

To tunge tap i sykkelfamilien

Krasjet i Sveits skulle ikke bli den eneste tunge opplevelsen. I 2023 syklet kvinnene rittet før herrene i Tour de Suisse; det var en helt vanlig dag, helt til den sveitsiske rytteren Gino Mader omkom under samme ritt dagen etter. «Dagen derpå syklet vi med sørgebånd og hadde et minutts stillhet, så var det en vanskelig etappe,» forteller Jørgensen.

Tiril sammen med Coop Enda tøffere ble 2024. På nest siste etappe av Volta a Portugal vant lagvenninne India Grangier etappen, mens Jørgensen selv spurtet inn til en 4. plass i gruppen bak til stor jubel i laget. Så snudde alt på hodet: beskjeden kom om at lagkamerat og kollega Andre Drege var omkommet etter et velt i Østeriket Rundt. «Plutselig ble alt så nært,» sier hun stille. Drege hadde hatt en formidabel sesong og nettopp signert proffkontrakt med Jayco. Den siste etappen i Portugal, heldigvis en tempoetappe og ikke et fellestart, ble en test av et helt annet slag enn de fysiske. «Er veldig takknemlig at vi fikk masse hjelp av Olympiatoppen til psykolog,» sier hun.

Steget til Spania

Etter flere år i det trygge Coop-miljøet kjente Jørgensen at utviklingen hennes stoppet litt opp. Da tilbudet fra Laboral Kutxa–Fundación Euskadi i kom, føltes overgangen naturlig. «Følte det ble ganske naturlig for å være ærlig. Jeg har vært hos Coop i flere år og vant til det trygge og gode norske miljøet. Men følte jeg måtte ta et nytt steg,» forklarer hun. Det som fristet ekstra var lagets unge, rivende utvikling: fra vanlig klubb i 2020, til Continental-lag i 2021, til Pro Continental-nivå i 2025. «Laget er rett og slett imponerende, og hadde vært gøy å kunne vært med på den reisen videre. Og nå, mens vi snakker, ligger laget på 12. plass i World Touren og det er imponerende for et Pro Continental-lag,» sier hun tydelig imponert over egen arbeidsgiver.

Tiril underveis i ritt

Sesongen som viste mer enn resultatlisten

Årrets sesong startet ikke optimalt med sykdom som preget åpningen, men det ødela ikke mulighetene. Som hjelperytter for Usoa Ostolaza i Vuelta a Espana, der Ostolaza endte på 4. plass sammenlagt, kjørte Jørgensen selv inn til en overraskende sterk 33. plass sammenlagt som ren hjelperytter. I oppkjrøingsrittet Itzulia fulgte hun opp med 18. plass, mens Ostolaza tok 7. â nok en visning av hva hun duger til også når hun jobber for andre. Så kom sjansen til å kjøre for egne ambisjoner i Giro d'Italia Donne. Uheldigvis ble hun hindret av et velt allerede på etappe 1 og tapte tid, men kjempet seg likevel til en 30. plass sammenlagt i et felt redaksjonen understreker var toppet med verdens beste. Hun var opprinnelig med i uttaket til Tour de France, men ble syk en stund før rittet, noe som satt lenge i kroppen. «Hvis man skal være med i Tour de France, bør man være fit for det. Hele feltet er toppet, og det er knallhardt,» resonnerer hun, og valgte selv å prioritere at en annen på laget fikk plassen. Med flest rittdager av alle på laget den sesongen var det kanskje ikke overraskende at kroppen til slutt sa stopp. «Er nå i dialog med laget allerede for hva som blir planene for neste år. Denne sesongen ble jeg litt slengt med på ritt uten en konkret plan. Men dette jobber vi med for å bli enda bedre til neste år.»

Livet i Baskerland

Til tross for at laget har base i Spania, eller mer presist baskisk, siden hovedsponsoren kommer derfra. Så bor Jørgensen fortsatt fast på Lillehammer med samboeren sin. Der trives hun best, med gode forhold for både løping og skigåing om vinteren. «Har ingen planer om å flytte per nå, i hvert fall,» sier hun. Hun bodde i Spania for tre år siden, men ingenting slo følelsen av hjemme i Norge. For henne holder det med samlinger, noe det blir mer av kommende sesong, med mer høydetrening på planen. Laget er langt fra rendyrket spansk i sammensetning: rytterne kommer fra Italia, Ukraina, Nederland og Norge. Språket kan by på utfordringer. «Jeg kan bite litt spansk og prøver å snakke i hvert fall litt,» sier hun, og forteller at hun nå klarer å starte en samtale på spansk, men lett faller tilbake på engelsk. Den baskiske kulturen står sterkt i laget, med sene middager der tre-fire ulike språk kan høres rundt bordet samtidig. «Det er litt kult, må jeg innrømme,» sier hun. «Var tøft i starten, men blir bedre og lærer meg med det.»

En annen kulturforskjell handler om værmentalitet. Nordmenn er vant til å trosse alt slags vær, gjerne med piggdekk om vinteren, mens Jørgensen opplevde at de spanske lagvenninnene helst holdt seg innendørs på rulle selv i lett regn. Etter en vinter med mye rulletrening selv, ville hun heller ut. Det var en dag som for henne bare føltes som «en nordnorsk sommerdag». Turen ble til og med tørr, ettersom regnet stanset før hun kom i gang. Hun regner seg selv som teknisk tryggere i alle værforhold, og dermed tryggere i feltet enn flere av lagvenninnene. Kulden derimot, innrømmer hun, er ikke hennes favoritt: «Stivner lettere og foretrekker helst varmen.»

Fortsatt uten den første seieren

Til tross for solide resultater over flere år har Jørgensen fortsatt ikke tatt sin første seier som proff. «Har enda ikke tatt min første proffseier, så jobber mot det og ønsker det veldig. Føler jeg kommer nærmere og nærmere for hvert år sammen med utviklingen. Og jeg tror jeg er absolutt nå på rett plass for å kunne klare det,» sier hun, uten spor av resignasjon i stemmen. Drømmene stopper ikke der. Å bære den norske mesterskapstrøyen, eller aller helst regnbuetrøya, er noe hun tillater seg selv å tenke på, selv om hun ler litt av det selv. «Litt teit å ha som mål, men bare tankene gir mye motivasjon også, så hva er galt med å kunne drømme litt?» Hun har allerede fått kjenne på stoltheten av å sykle med landslagsdrakt og det norske flagget. En følelse hun gjerne skulle hatt mer av.

Allrounderen som brenner for sporten

Rytterprofilen sin beskriver hun som en allrounder som fungerer i det meste, men med klatring og punch som naturlig grunnstamme. Bakker på 4-5 kilometer er favoritten, men det er faktisk på de lengre stigningene over 15 kilometer som at hun har hentet sine beste resultater.

Om utviklingen i kvinnesykling er hun ærlig delt: bredden i toppen har blitt bedre, men det kommer ikke mange nye utøvere inn i sporten. «Føler det har litt med media også, det blir lite oppmerksomhet på kvinnesykling selv om man får svært gode prestasjoner. Man må nesten vinne en etappe i Tour de France for å bli anerkjent. Jeg synes det er veldig synd,» sier hun, og forteller at hun selv bruker sosiale medier aktivt for å prøve å trekke flere jenter til sporten.

Fysioterapi som plan B

Ved siden av syklingen driver hun mest med sponsorarbeid, og for tiden også oppussing hjemme. Til høsten begynner hun i tillegg å studere fysioterapi. «Syklingen er ikke like lukrativt for damer som det er for gutta, dessverre. Så prøver å tenke litt fremtidig,» sier hun selv rytterne som lykkes internasjonalt, må bygge en plan B ved siden av drømmen. Det beste med sykkelsporten, når alt kommer til alt, handler for Jørgensen om den enkle gleden av å få lønn for strevet. «Det er en helt egen følelse å kunne klare de målene man har satt seg selv. Det gjør det på en måte enklere å gå inn i nye ritt når du vet at alt funker,» sier hun, før hun avslutter på ekte nordnorsk vis: «Det er rett og slett bare dritartig.» Ønsker å stille en stor takk til Tiril Jørgensen som hadde tid og ønsket å stille opp. Og ønsker henne masse lykke til resten av sesongen!