Intervju Sakarias Koller Løland

Vi når Sakarias Koller Løland midt i forberedelsene i Frankrike, foran samme høstblokk med italienske ritt som i fjor. «Det går helt ok, vært verre og vært bedre,» sier han om formen. Men for å forstå hvordan han havnet her, må vi tilbake til en utendørs skøytebane i Fana utenfor Bergen.

Skøyter, Tour de France og pappa

Løland er født og oppvokst i Bergen, nærmere bestemt bydelen Fana. Han begynte i Fana Idrettslag som seksåring, hvor han drev aktivt med skøyter. Parallelt med skøyteløpingen begynte han med sykling da han var 10–11 år gammel – sykkel er tross alt en stor del av treningen til skøyteløpere. Og interessen har økt naturlig for hvert år, og et av høydepunktene hvert år var så se Tour de France på tv. Pappa ble også samtidig som meg mer og mer intrrresert i sporten. «Et år var vi i Danmark, og vi var inne hele tiden for å se på Touren, med kanskje et hint av frustrasjon fra mamma og søster siden vi satt så mye inne,» ler Løland. Klubbmiljøet i Fana ga ham et godt sted å starte – venner, organiserte treninger og et eget talentprogram som backet ham opp. Sommeren tilhørte sykkelen, vinteren skøytene, en fin måte å lære om idrett som ungdom. Men etter hvert innså han at det ikke var like lett å satse på begge deler samtidig, og at han hadde et hakk større talent for sykkel, selv om begge gikk bra. Et år syklet han så lenge utover høsten at det gikk utover skøytesesongen – og da merket han for alvor at han likte sykling stadig bedre.

Sykkelløp en gang i tiden for Sakarias i front for Fana IL

Bærum framfor Åsane

I 2015 valgte han bort skøytene for godt og satset på sykling på fulltid. Målet var en plass på NTG Bærum, som krevde et karaktersnitt på 4 – godt innenfor rekkevidde for Løland. Verre gikk det med opptaksprøvene under selve hospiteringen, men heldigvis hadde han gode nok resultater å vise til. Valget sto mellom NTG Bærum og Tertnes videregående hjemme i Åsane, men miljøet på NTG trakk sterkest, og han var redd for ikke å komme inn i det hele tatt. «En ting som er litt artig i ettertid, er en av trenerene min på NTG, Lars Holm, selv var redd for at jeg skulle velge Tertnes og ikke NTG,» flirer Løland. Å flytte hjemmefra ble en modningsprosess – han måtte bevise for seg selv at han klarte seg på egen hånd, med foreldre som støttet ham fullt ut som syklist. Kullet hans på NTG var mindre enn vanlig, bare fem-seks stykker mot de vanlige åtte til tolv, men det gjorde ikke noe forskjell. Han hadde kontakt på tvers av kullene den gangen, og har fortsatt med mange av dem. «Vi var en gjeng, og det var veldig bra,» sier han.

Landslag og det første gjennombruddet

Å bli tatt ut på landslaget som andreårs junior var stort – det største som kunne skje for noen på NTG, noe alle snakket om gjennom vinteren. Etter sin første juniorsesong følte Løland at han «banket på døren», og var frustrert over ikke å komme inn med en gang. I 2019 kom han med, etter en rekke gode tester. Årgangene før ham hadde vært svært sterke, og han følte han hadde mye å leve opp til. Sesongen åpnet fint med en 9. plass i Kuurne-Brussel-Kuurne Juniors og en 5. plass i Gent-Wevelgem Junior, men det var først i Tyskland han følte han for alvor lyktes – en etterlengtet seier som ga en ordentlig forløsning. Uken etter vant han NM i fellesstart junior, på hjemmebane hos Ringerike SK. Samlet sett et godt år, med et par seire å vise til.

Sakarias sammen med landslaget i Belgia 2019

Dare Development

Gjennom 2019-sesongen ble det klart at Uno-X skulle starte et eget utviklingslag med fokus på klatresatsing kalt Dare Devolpment– et tilbud spesielt rettet mot ryttere uten plass på et kontinentallag. Løland fikk en plass der fra 2020, men laget rakk aldri å kjøre et eneste løp før pandemien satte en stopper for alt. Bare én samling, på Rjukan sommeren 2020, ble det til. Draktene til laget lignet påfallende på Uno-X sine – noe som ga en følelse av tilhørighet Løland satte pris på.

Joker-drømmen som forsvant og kneskaden

Samme sesong hadde Løland et mål om å sykle seg inn på Team Joker, og var på samling med gjengen der. Han følte seg på god vei mot en kontrakt – helt til laget ble lagt ned i løpet av året. «Tenkte 'faen, der gikk den sjansen på å bli kontinentalrytter',» husker han. Men heldigvis kom Uno-X på banen med planer å utvikle deres utviklingslag til et rent continental lag. Løland trodde først han ikke hadde noen sjanse, men sportsdirektør Max Emil Kørner – som hadde hatt troen på ham helt siden han selv begynte på NTG i 2019 – snakket hans sak, og et tilbud kom på bordet. «Husker dagen jeg signerte, og det var stort. Litt som en drøm som går i oppfyllelse. Jeg følte at jeg kom inn i et godt system og hadde troen for de neste årene.»

På treningssamling med Joker i 2020 Gleden fikk seg raskt en knekk. Løland kom inn i den første campen i dårlig form, etter en kneskade fra et velt på siste Norgescup i 2020. Han trodde først skaden ikke var noe å bry seg om, men merket fort at noe var galt – og skaden satt lenge i. I desember samme år prøvde han å justere pedalcleatsene sine, og plutselig «slapp det bare». Det skulle ta lang tid før han var helt tilbake; han merket ikke et normalt grunnnivå igjen før mot slutten av 2021-sesongen. Den første samlingen med Uno-X foregikk i et gammelt kloster på Mallorca, med hele laget – både utviklingslaget og hovedlaget – samlet på ett sted. «Det var et stort øyeblikk å endelig føle at man hadde klart det. Var en lang kamp på grunn av covid, og endelig komme inn i laget var stort,» sier Løland, som husker godt da de nye lagklærne kom: han og romkameraten hoppet rett inn i tøyet og tok en haug bilder. Alle som hadde signert sitt første år med laget fikk automatisk et år til, og Løland brukte 2021 stort sett på å bygge seg opp igjen. 2022 skulle vise seg å bli et vendepunkt.

Ringerike GP – seieren Stian ga bort

Treningen inn mot 2022-sesongen ble svært bra, og Løland gikk inn i sesongen på et fornuftig nivå – konkurransedyktig, selv om treningsnivået i seg selv var noe lavere enn han ønsket. Han kjørte flere gode finaler sammen med lagkamerat Stian Fredheim, som var i strålende form det året og dominerte som junior, et hakk bedre enn Løland selv. Likevel ga laget Løland sjansen i Ringerike Grand Prix. Dagen gikk over all forventning. Løland og Fredheim hang med helt til slutten av løpet, og Fredheim kjørte et perfekt opptrekk i finalen. Løland hadde ikke vunnet siden 2020, så seieren kjentes ekstra godt. «Jeg er sikker på at Stian selv kunne ha vunnet den dagen, men at han ofret seg for meg, sier mye om personen og vinnerskallen han er,» sier Løland.

Seier i Ringerike Daværende lagsjef Jens Haugland var til stede med barna sine på løpet, og Løland fikk en lapp fra sønnen hans der det sto at de skulle vinne, med lykkeønskninger. Den lappen henger fortsatt på kjøleskapet hjemme hos foreldrene.

Ett år ekstra – den lureste avgjørelsen

Etter en sterk 2022-sesong tok Kurt Asle Arvesen kontakt og spurte om Løland ville bli en del av proff-laget fra 2023, med tilbud om en treårskontrakt. Han brukte noen dager på å tenke, og rådførte seg med treneren sin Espen og med Max Emil Kørner. Konklusjonen deres, basert på watt-tall og arbeidsmengden som ville kreves, var at han burde vente ett år til. «Jeg synes der og da at det var dritt, og ikke kunne gå opp med én gang, siden drømmen om profflivet var så nær. Men vi fant ut at jeg skulle ta et år til på utviklingslaget, og så to år hos proff-laget. Ser jeg tilbake på den avgjørelsen, var det jo det lureste vi gjorde.»

Motoren han aldri hadde

Løland har aldri sett på seg selv som noe stort talent. «Jeg har vært et ganske ok talent i idrett, men aldri noe voldsomt talent. Føler meg som motsatsen til Leknessund med den motoren,» sier han. «Var aldri god selv på tempo, klarte meg ok tatt hele veien igjennom. Jeg er mye flinkere til å lese sykkelløp.» Det skulle vise seg å bli en styrke som betydde mer enn ren fysisk kapasitet. Han har alltid jobbet mot å bli proff, men turte aldri se lenger enn én sesong av gangen. Først i 2022, da han vant Ringerike GP, skjønte han at drømmen faktisk kunne bli virkelighet. «Aldri tenkt at noe var en selvfølge i idretten,» understreker han. Høsten 2020 begynte han på et nettbasert studium, men fant fort ut at det var tungt å kombinere med lange treningsturer etter skoletid – og bestemte seg for heller å se hva han faktisk kunne få til med syklingen alene.

Feil trening, feil vinter

Foran 2023-sesongen ønsket Løland å gjenta oppskriften fra året før, men team og trener endret litt på opplegget – mer styrke og anaerob trening. Det slo ikke heldig ut, og påvirket grunnlaget hans negativt: han fikk god anaerob utholdenhet og gjorde det bra når løpene ble harde, men led resten av veien fordi den aerobe basen manglet.

Underveis i en va mange løp Han hadde satt seg et stort mål: å vinne Liège–Bastogne–Liège U23. Dagen gikk nesten perfekt – en 13-manns gruppe kom sammen inn mot mål, optimalt for hans egen del – men han hadde ingenting igjen å gå på, og var «fucked» i selve spurten.

Brukket båtbein og en seier han ikke trodde på

Resten av 2023-sesongen bar preg av at motoren ikke helt var der. Resultatene svingte opp og ned, delvis på grunn av overbelastningsproblemer som spiste av høsttreningen. To seire kom i løpet av sesongen, men Løland er ærlig på at ingen av dem kom fordi han var sterkest – de kom gjennom brudd, lagkamerathjelp og ren viljestyrke. Ofte satt han med svært høy puls selv i rolige partier av feltrittene. Det tydeligste eksempelet kom i et av sesongens siste løp, Paris–Tours Espoirs. Samme problemer som resten av sesongen plaget ham fortsatt, men inn mot den avgjørende delen av løpet skulle lagkamerat Erik Madsen kjøre ham opp i posisjon – før Madsen uheldigvis veltet rett foran ham og rev Løland ned med seg. Han landet hardt på hendene, men kjempet seg opp igjen. Det var sesongens siste U23-løp, og han ville gjøre det bra. Han klarte akkurat å henge med en gruppe opp den avgjørende bakken, et om lag ett minutt langt drag som passet ham perfekt – men det var fortsatt langt igjen til mål, og det gjorde vondt. Pulsen lå på 196 de siste 40 minuttene, 200 de siste 20. Han merket kraftige smerter i begge hendene da feltet krysset et gruspartier mot slutten. «Jeg kom inn med gruppen min mot mål og spurtet og kom først i den gruppen. Men var ikke sikker på om bruddet var hentet, siden vi ikke hadde radio. Ble møtt av støtteapparatet i full jubel, og fikk fortalt at jeg hadde vunnet. Jeg hadde ikke trodd det selv – var bare helt sykt.»

Inn til seier i Paris-Tours uvitende om seieren Da Erik Madsen kom i mål, var han helt fra seg, overbevist om at han hadde ødelagt sjansene til laget. Det ble desto morsommere å kunne fortelle ham at Løland hadde vunnet likevel. Etter løpet var smertene i hendene fortsatt der, og en legesjekk avslørte et brudd i båtbeinet i hånden – noe som trolig også forklarte den unormalt høye pulsen. Heldigvis var sesongen ferdig uansett, og gjengen feiret i stedet med en tur på nattelivet i Paris.

Kyssesyken som stjal sesongen

Løland gikk inn i 2024, sin første ordentlige proffsesong, med stor selvtillit etter seieren på tampen av forrige sesong og en svært god vinter i bagasjen. Han startet sterkt – men etter det aller første løpet ble han syk, med feber som ikke ville gå over på to uker. Det viste seg å være kyssesyke (mononukleose), og han måtte holde seg i ro i en hel måned, noe som ødela store deler av sesongen. Det tok tid å bygge seg opp igjen. «Det var dritt at dette skulle skje når alt hadde gått på skinner en stund,» sier han. Mot slutten av sesongen løsnet det likevel – ingen seire, men han holdt lenge med i løpene og kjente at han var tilbake på riktig vei.

Sakarias underveis i rittsammenheng

2025 – den beste sesongen

2025 vil Løland selv kalle den beste sesongen så langt. Treningen fungerte endelig slik den skulle, han holdt seg skadefri, og kom inn i sesongen på et svært godt nivå. Han fikk mer frihet i mindre profesjonelle ritt utover våren, og en ny proffkontrakt med Uno-X kom på plass i løpet av samme periode – trolig delvis takket være den sterke vårformen og en ny seier i Ringerike GP.

Kappløpet mot Cofidis om World Tour plass

Høsten 2025 handlet om noe langt større enn enkeltresultater: laget kjempet mot Cofidis om den siste plassen i WorldTour. Dagen før sesongens siste ritt, Veneto Classic, lagde Løland og lagkamerat Johannes flere memes på deres instagrambruker (puncheur_official), uten å tenke for mye på presset. På det tidspunktet så det mest sannsynlig ut at laget ville klare opprykket. Men over natten hentet Cofidis en mengde poeng i et kinesisk ritt, og plutselig sto alt og vaklet – under 200 poeng skilte lagene. Laget måtte hente et godt resultat i Veneto, og ringte i tillegg Søren Wærenskjold samme morgen og ba ham stille i det påfølgende enkeltrittet Chrono des Nations, til tross for at han var på ferie. Personlig kjente Løland lite av det ytre presset. «Jeg og Johannes tenkte at vi skulle uansett kose oss, siden det bare er et sykkelløp,» sier han. Han og lagkamerat Fredrik Dversnes havnet i et stort brudd tidlig, og tok det kilometer for kilometer. Bruddet fikk lov å stå, og feltet – revet i fillebiter av et krevende løp – rakk aldri å hente dem inn igjen. Inn i finalen hadde de to minutter å gå på, og fikk klar beskjed fra laget: Cofidis-rytteren Dylan Teuns måtte holdes i sjakk for enhver pris. Løland hadde ikke stor selvtillit inn mot den siste bakken, men terrenget spilte på lag med ham: stigningen var gruslagt, og han trives i tekniske, krevende partier. Fra toppen og helt inn til mål var traseen dessuten teknisk hele veien – noe laget hadde rekognosert grundig i dagene før. Han holdt kontakten helt til bakketoppen og kjørte alt han hadde i utforkjøringen for å ta seg opp til de ledende, Florian Vermeersch og Diego Ulissi.

Inn til seier i Veneto «Jeg fikk en luke inn i siste sving og startet spurten ut av svingen. Med 50 meter igjen så jeg meg over skulderen, og da hadde jeg allerede avgjort det. Jeg så ikke for meg tidligere på dagen å gå inn til en seier. Det er by far det største jeg har gjort. Jeg følte jeg fikk vist at jeg hører hjemme her, og at det ikke er en tilfeldighet.»

Magnus Cort og jakten på riktig brudd

Årets sesong har ikke gått helt etter planen. Løland gikk treningstung inn i den, med kanskje litt urealistiske forventninger om å fortsette rett der han slapp i fjor høst, og følte seg ikke tilbake for fullt før i Valencia i februar. Der kjørte han flere løp sammen med lagkamerat Magnus Cort – en rytter med samme profil som ham selv – og havnet naturlig i en rolle der han jobbet mest for Cort. Årets store mål var Giroen. Han jobbet mot den gjennom hele vinteren, uten å være for bekymret, siden han har lykkes med å time formen til store ritt før. Drømmen om å vinne en Grand Tour-etappe er fortsatt der, men han vet den må komme fra riktig brudd på riktig dag – og timingen traff aldri helt i de sjansene han fikk. «Jeg følte ikke at jeg gjorde meg vel, jeg kjørte mange ritt på høyt nivå,» sier han, og legger til at han har tenkt mye på hvordan hvert steg opp i nivå gjør det naturlig vanskeligere å vinne. I Polen Rundt kom flere gode plasseringer, men aldri noen reell sjanse til seier – han satt mest i slipstrømmen, uten å være en ren spurter slik flere av rivalene er. Han fikk stor hjelp av lagkamerat Martin Bugge, men er ærlig på at han av og til kjente det som noe meningsløst å risikere seg i massespurter mot spesialister som Jonathan Milan uten reell vinnersjanse. Planen nå er samme høstblokk med italienske ritt som i fjor. «Kan ikke bli dårligere enn i fjor,» tenker han, og trekker fram flere ritt som passer ham godt denne høsten. For om lag to uker siden, rett etter vi hadde intervjuet med Sakarias gikk han til topps i den italienske klassiker løpet Trofeo Matteotti. Dette er sammen med Veneto hans største seiere i karrieren og veldig imponerende. Og viser hvor sterk Sakarias faktisk er og at arbeidet hans over tid virkelig begynner å lønne seg. Vi fikk også en liten kommentar etter løpet: "Var bare stramt hele veien med en sånn rimelig hard loop vi kjørte 13 ganger. Alle på laget gjorde sine jobber utmerket og Markus leverte meg i en posisjon jeg ikke kunne tape fra, så optimalt det!"

Seieren for to uker siden

Drømmen om Flandern – og en mer realistisk plan B

Spør man Løland om drømmeseieren, er svaret Ronde van Vlaanderen – i alle fall det han svarer når han blir spurt. Men jo mer han sykler på brostein, desto mindre realistisk føles akkurat det målet. I stedet peker han mot noe han tror ligger nærmere: klassikere som Amstel Gold Race, ritt som passer bedre med profilen til en rytter som selv sier selv.