Intervju med Andreas Leknessund

Andreas Leknessund har akkurat kommet fra en varme-økt da vi setter oss ned for å snakke. Han er midt i forberedelsene mot en tett sensommer: Polen Rundt starter 3. august, og tre uker senere venter Vuelta a España. Men før vi kommer dit, må vi tilbake – til en gutt i Tromsø som egentlig ikke var særlig god i fotball.

Fra fotballen til sykkelsetet

«Jeg startet med sykling fordi jeg gjorde mye forskjellig som barn, fotball som de fleste gutta. Der kom det lite suksess, og jeg synes ikke det var så gøy,» forteller Leknessund. Han oppdaget tidlig at han hadde noe de andre ikke hadde, nemlig kondisjon. Løping ga litt mersmak, langrenn likeså, men det var først da han fant sykkelen, rundt 13 år gammel, at brikkene falt på plass. Faren var mosjonist og pådriver, og søsteren ble med på treningsturene.

Andreas i Tromsø CK Drakten // Privat Tromsø Cykleklubb viste seg å ha et bedre miljø enn man skulle tro så langt nord – en god blanding av mosjonister og en aktiv ungdomsgruppe, alltid noen å trene med. Leknessund så opp til Martin Vangen, fire år eldre og allerede på juniorlandslaget, samt Øyvind Hoe Skog og Solveig Edøy. «Det var kult med store stjerner i klubben,» sier han. Planen var lenge NTG Kongsvinger, dit flere av forbildene hans hadde gått. Men på en hospiteringstur traff han Ottar og resten av Nord-Norge-gjengen, som alle hadde valgt NTG Bærum. Tonen satt umiddelbart, og Bærum vant til slutt over Kongsvinger.

Alene, men ikke ensom, i Bærum

Å flytte fra Tromsø til Østlandet som tenåring hørtes dramatisk ut på papiret. I praksis ble det noe annet. «Det var bedre enn fryktet. Følte meg ikke så voksen og ansvarsfull med det første – mamma og pappa var nok like spente som meg,» ler han. Men brått fikk han styre egen dag, ta egne valg, og han kom inn i et miljø der mange andre var i akkurat samme situasjon. Han forteller at “Om det ikke skulle gå som jeg ønsket, var det enkelt å flytte hjem igjen. Men det var jo først da jeg begynte på skolen og kom inn i miljøet at jeg begynte å prestere bedre og ta neste steg. Så å dra sørover og bo der, hadde jeg bare godt av”.

Sølvet i Bodø som åpnet øynene

Gjennombruddet kom i 2016: sølv på NM-tempo som førsteårsjunior, ti sekunder bak Iver Knotten. Mesterskapet fant sted i Bodø, med mor og besteforeldre fra Steigen – to timer nord for byen – på sidelinjen. «Det var jo først den sesongen jeg så at jeg hadde potensiale,» sier Leknessund. Han ble fast på landslaget samme sesong, og medaljen ga ren og skjær mersmak. Fra NTG-tiden husker han særlig fellesskapet: en gjeng som alle hadde flyttet hjemmefra, som pushet og motiverte hverandre på sykkelsetet. «Det var en naturlig kultur, og jeg tror dette har vært ganske avgjørende,» sier han.

Etter NM-sølvet i Bodø 2016 // Privat

Fra Ringerike til Uno-X

Veien videre gikk gjennom Ringerike SK og inn i det som skulle bli Uno-X, i takt med at Ringerikes Kraft-laget ble faset inn i det nye prosjektet. Lars Holm, hovedtrener på NTG og primus motor for Ringerikes Kraft, fulgte med over i Uno-X samtidig som Leknessund selv gjorde det. «Han har fulgt meg på veien, og jeg er kjempeglad og takknemlig for det,» sier han. Økonomisk klarte han seg fint på lagets stipend – «Så var jeg så heldig å få litt fra mamma og pappa da,» legger han til med en lett latter.

Team DSM

Overgangen til WorldTour-laget Team DSM var stor, og kom midt i en koronatid som gjorde alt vanskeligere. «Det var kanskje feil å si tungt – jeg var mer overasket over nivået,» forklarer Leknessund. Fra å være en kjent størrelse i det norske miljøet måtte han plutselig klare seg mye mer på egen hånd og bevise sin verdi på nytt, uten de samme relasjonene han hadde bygget opp hjemme.

I konkurranse // Cor Vos Han bodde fortsatt hjemme i Oslo, men med periodevise treningsopphold i Nederland. Det første året traff ikke treningen helt, og resultatene uteble. Men vinteren inn mot 2022 skjønte han bedre hva som skulle til – og ble belønnet med en høydesamling sammen med Romain Bardet og DSMs A-lag, samt debut i Tour de France samme sommer. Leknessund legger til “Det å prestere ble mer opp til meg selv. Jeg måtte vise min verdi uten de samme relasjonene som tidligere. Alt i alt ga dette meg veldig mye ny lærdom”.

Rosa i Giro d'Italia

2023 startet middels. Et planlagt høydeopphold før Giro d'Italia ble avlyst fordi formen ikke var god nok, og Leknessund gikk inn i rittet med usikkerhet i kroppen. Så, på etappe 4, løsnet det: andreplass på etappen og rosa ledertrøye. «Det var enormt, et stort høydepunkt i karrieren,» sier han. Rittet endte med 8. plass sammenlagt – fortsatt beste norske Giro-resultat noensinne – i en utgave preget av tøft vær, mange velt og sykdom i feltet. «Det var først da jeg anså meg som en sammenlagtrytter,» sier Leknessund om øyeblikket. Og myten om nordlendingen som trives i dårlig vær? «Jeg lever vel opp til den, men liker det egentlig ikke. Man lærer seg å akseptere forholdene. Jeg blir fort kald, men står godt i det – det er en mental kamp, og den gjelder jo alle i feltet.»

Andreas I den Rosa Ledertrøyen // Cor Vos

Hjem igjen – og vraket fra Touren

Returen til Uno-X var et enkelt valg. Laget hadde tatt store steg mens han var borte, gamle lagkamerater ventet, og tidligere klassekamerat Jonas Hvideberg kom samtidig fra DSM. Men sommeren 2024 kom et tilbakeslag som fortsatt sitter i. Som fersk storsignering ble Leknessund vraket fra Tour de France-troppen. «Det var et stort slag i trynet,» sier han rett ut. «Jeg hadde ikke vist nivået godt nok den våren. Personlig synes jeg våren var en fiasko.» Et velt i Dauphiné kort tid før uttaket kan ha vært det som avgjorde. «Sånn er sykkelsporten. Plutselig vinner man, og neste dag kan man velte og være ute av rittet.» Mens lagkameratene syklet Touren, dro han i stedet til Sibiu Tour i Romania – og vant sin første spurt noensinne, i en tremannsspurt mot Florian Lipowitz og George Bennett. «Det ga litt bismak. Jeg skulle jo prestere i Touren, ikke der. Men jeg er veldig fornøyd nå i ettertid. Formen var der – den kom bare litt sent.» Redaskjonen legger til at Leknessund fikk 2.plass sammenlagt i Sibiu Tour.

Norgesmester – og litt glemt

2025 ga oppreisning i form av NM-tittelen i landeveis fellesstart. Å bære den trøya inn i årets Tour de France har gitt en ekstra dimensjon til sesongen. «Jeg er en rytter som havner litt mellom stolene og kan bli fort glemt, så det var gøy å kunne vise den fram,» sier han, i det som kanskje er dagens mest avslørende setning om hvordan han selv opplever sin plass i norsk sykling. Men VM-tempoen i 2025 er et resultat Leknessund mener har fått mindre oppmerksomhet enn det fortjener. «Jeg brukte mye tid på temposykkelen og trente mye tempospesifikt i fjor før VM, og følte jeg presterte veldig bra og alt bare klaffet den dagen. Et litt undervurdert resultat. Å sykle inn til en 6. plass blant de beste i verden var enormt,» forteller han.

Andreas under VM-Tempoen 2025 // Jerome Delay - NTB

Tre andreplasser i Giroen

Årets Giro d'Italia ga Leknessund tre andreplasser – et resultat han selv insisterer på ikke er bittert, selv om folk gjerne antar det. «Jeg følte at jeg var god nok til å vinne en etappe, men klarte bare ikke å få stang inn,» sier han. «Isolert sett er jeg veldig fornøyd. Jeg gjorde gode taktiske valg og overpresterte nok i forhold til forventningene. Men det er jo litt rart med tre andreplasser i samme rittet – det hadde smakt bedre med en seier.»

Andreas Under årets Giro // Uno-X Mobility

To gull i pandemiåret, og en hjemseier for historiebøkene

Blant karrierens klareste høydepunkter trekker Leknessund selv fram 2020, da avlyste ritt under pandemien ga mer tid til tempotrening – og endte med gull i både NM og EM U23 i tempo samme sesong. «Det var mange som hadde lagt ned mye innsats for meg det året, så det var artig å kunne gi noe tilbake,» sier han. Beregninger tilsa at resultatet hans også ville holdt til en fjerdeplass i seniorklassen.

EM-Pallen i 2020 Enda større, følelsesmessig, var seieren i Arctic Race of Norway i 2022. «Det var enormt stort, spesielt for meg som nordlending. Arctic Race er mye av grunnen til at jeg ville bli syklist – jeg har stått og spurt om flaske fra proffene som liten gutt, vært frivillig, vært med i Morgendagens Helter-løpet.» Han hadde lite tro på egen form etter en tung periode etter Touren, men på siste etappe klaffet alt. «Stjernene sto i riktig posisjon den dagen. Det var bare helt enormt – å vinne og samtidig få gitt noe tilbake.»

Andreas Vinner Etappe 4 og sammenlagt i Arctic Race // Getty Images

Veien videre og en fjern regnbue?

I år er fokuset et annet. “Jeg skal ha oppkjøringen til Vueltaen nå i Polen rundt. Så Vueltaen har prioritet foran VM i Canada i år, men selv håper jeg at Norge kan stille lag i mixed relay-øvelsen. Hvis vi topper laget, tror jeg virkelig at vi har et solid håp om en medalje.» Fremover er ambisjonene til Leknessund tydelige. En etappeseier i en Grand Tour, deretter helst en etappeseier i Tour de France. “Det hadde vært veldig kult å kunne få oppleve” Så kan han innrømme at regnbuetrøya i VM er en fjern drøm, som det ligger lenger unna.

Kaffestopp og en helt vanlig nordmann

Når han skal peke på det beste med idretten, er svaret verken en etappeseier eller en trøye. «Det beste med syklingen må jeg være ærlig og si er kaffestoppene. Jeg er veldig svak for å bare kunne sitte og nyte en kaffe under en sykkeltur. Eller så digger jeg en helt vanlig treningsdag på sykkelsetet – være ute, nyte omgivelsene, få litt sol. Ganske likt en vanlig nordmann som går tur i helgene,» sier Leknessund. Så må vi selvsagt spørre Leknessund: Blir du ofte gjenkjent på gaten? «Blir jeg gjenkjent? Nja, enkelte ganger. Men synes det er like gøy for meg som for de som vil ta bilde – for å være ærlig.» Og skulle sykkelen aldri ha kommet inn i livet hans? «Jeg har ikke så mange talenter, så jeg var heldig med syklingen,» sier han og ler. «Men her og nå, ville jeg nok sagt elektriker.» Ønsker å stille en stor takk til Andreas Leknessund som hadde tid og ønsket å stille opp. Og ønsker han masse lykke til resten av sesongen!