Intervju Kurt Asle Arvesen

Ankelbruddet som åpnet øynene for syklingen

Kurt Asle Arvesen begynte senere å sykle enn de fleste unge, han startet så sent som 17–18 år gammel. “Jeg holdt på med langrenn så lenge jeg kan huske. En dag fikk brudd i ankelen, og da ble det jo automatisk vanskelig å gå på ski. Og jeg fant ut at jeg heller kunne prøve å sykle som en vei tilbake fra skaden”.

Sykkelmiljøet var lite, det var mest knyttet til de som skulle sykle Trondheim–Oslo, og gruppen besto mest av 40–50-åringer. «Men jeg prøvde å bli med og syntes det var veldig gøy,» sier han. Han dro på en del lokale ritt hjemme i Eresfjord, og så klabbet det bare på seg. Som sisteårs junior kjørte han norgescup, og de to–tre første årene som U23-rytter kjørte han mest bare turritt.

Samtidig under skadeavbrekket ble han invitert på sykkeltrening sammen med alpint gjengen på videregånde i oppdal der han selv gikk. Jeg syntes det var veldig gøy med å plutselig henge med de beste av dem. “Det gav motiavsjon å fant ut av at her var kanskje noe, og fortsatte å syklle mer og mer.

Det gikk ikke lang tid fra han begynte aktivt til han var på U23-landslaget som 21 åring. Nivået i Norge på den generasjonen var høyt, med blant andre Thor Hushovd. «På den tiden var mye annerledes, U23-VM i Lugano i 1996 var det første U23-VM som ble en del av programmet til elite-VM, før det hadde det vært en del av et eget amatør-VM.”

Vm i Lugano og San Sebastián

Arvesen var med i landslagtroppen til VM i Lugano. «Da jeg kom i mål ca 15 minutter bak vinneren, så var det avsperret for pallseremonien. Jeg husker jeg tenkte at det var en lang vei opp til det nivået.»

Men I 1997 var han tilbake på U23-landslaget og ble tatt ut til VM i San Sebastián. Tiden før løpet var «bare en flytsone», sier han. Han vant årets første løp i Cape Town og ble nummer to i Paris–Tours senere i sesongen, og trente mye med CK Bjørgvin i perioden opp mot VM. Likevel så han seg aldri som favoritt.

“På dagen kjørte jeg veldig fornuftig og hadde mange gode hjelperyttere med meg. Løpet endte i en massespurt, og jeg kjørte meg selv frem i feltet og lå på høyrekanten, inntil gjerdet, og tenkte at det var en god plassering da spurten startet. Så svingte hovedfeltet over til venstre, og jeg hadde klar bane. Jeg ga bare full gass og vant. Det var helt sykt å plutselig vinne VM.»

Verdensmester i 1997!

Tiden etterpå ble veldig annerledes. Han fikk masse oppmerksomhet internasjonalt og var plutselig veldig ettertraktet. Han signerte med et av de største U23-lagene i Italia på den tiden. «Det var litt småstusselig å forlate det trygge klubblaget, men jeg måtte gjøre det hvis jeg skulle bli proff. Så var det bare å pakke bilen og kjøre hele veien ned til Italia sammen med flyttelasset”

En ny hverdag og Hjemlengsel.

Sesongen i 1998 for U23-laget ble ikke en enkel start. Mange ting tok energi: ny kultur, nytt språk og mange eksterne forhold. «Det var ikke som å bo hjemme lenger, der man kunne slenge skittentøyet ned i kjelleren og bare fokusere på idretten,» sier han. Samtidig var det en ny dimensjon på sykkellivet som ga verdifulle erfaringer, både som rytter og som leder (i ettertid). Han tenker også på de som flytter fra land som Australia til Europa bare som 18-åringer. Og skjønte han måtte lærte å tilpasse seg det nye livet.

“Etter hvert kom hjemlengselen. Jeg spurte laget om å få ta en tur hjem, men de hadde ingen forståelse for det. Det gikk så langt at jeg måtte lyve til laget at bestemor hadde dødd,» forteller han og ler lett. «Men hun døde faktisk tilbake i 1981.» Arvesen fikk endelig lov til å reise hjem. Laget var kanskje redd for at han ikke ville prestere etterpå, men Arvesen beviste at han presterte bedre da han kom tilbake. “Etter det fikk jeg lov til å dra hjem så ofte han ville.”

Proff debuten og Seieren i Giroen

Arvesen signerte for profflaget Asics-CGA som stagiaire høsten 1998, en form for læringskontrakt i sykkelsporten, Og senere på året fikk han en fast plass hos laget. Men i overgangen mot 1999-sesongen ble det en fusjon der deler av laget gikk sammen med Mapei, som fikk ny sponsor. Arvesen ble ikke med over, men endte på den andre siden, sammen med blant andre Ivan Basso. Laget fikk beholde de opptjente poengene fra lisensen til Mapei, og plutselig var høyt rangert, og dermed kom det mange invitasjoner til store løp som Paris-Roubaix og Vuelta a Espana. «Selv om vi ikke hadde rytterstall til å kjøre de løpene egentlig.

Årene etter der var greie, men inn til 2001-sesongen, så valgte han et nytt lag, nemlig danske Team Fakta. «Det var litt som Uno-X i dag, med mange dansker og noen få nordmenn og svensker. Det var litt som å komme hjem.» Arvesen ble sett på som en av de beste på laget og fikk kjøre mye for egne sjanser. Laget vokste år for år, og inn i 2003 kom en italiensk sponsor og en italiensk sportsdirektør. Det endte i wildcard til Giro d'Italia samme år.

Jeg ble tatt ut i Giro-troppen i 2003, og alt bare klaffet. På etappe 10 kom jeg med i bruddet og følte meg utrolig bra og vant. Det var bare så utrolig deilig. Det var som en revansje etter å ha bodd i Italia og slitt de første årene som proff. Og nå kunne jeg plutselig bevise for Italia at jeg kunne levere et godt resultat. Prestasjonen ga meg også plass hos det enda større danske laget Team CSC.

CSC

Hos CSC ble Arvesen mer en lojal hjelperytter. Laget var stort og WorldTour nivå, med navn som Frank Schleck, Carlos Sastre, Jens Voigt og senere Fabian Cancellara. «Jeg bidro med glede for laget,» sier han, men fikk også mange muligheter.

Kurt under Paris Roubaix for CSC

I Danmark Rundt i 2004 kjørte han og Jens Voigt som medkapteiner. Voigt ga ham muligheten til å hente bonussekunder på siste etappe, som ble avgjørende for sammenlagtresultatet. Arvesen vant sammenlagt, med Voigt på andreplass kun to sekunder bak.

I E3 Harelbeke i 2008 la han og Cancellara godt an i løpet. Arvesen fikk muligheten til å angripe, mens Cancellara blokkerte den største utfordreren, Tom Boonen. En gruppe kom av gårde, og Arvesen klarte å vinne. «Det var helt utrolig,» sier han. Men en av de største triumfene kom senere samme år.

Triumfen under Tour de France 2008

Etappe 11 i Tour de France 2008 var en spesiell dag, med mange tilfeldigheter som spilte inn. Frank Schleck lå på andreplass sammenlagt, bare ett sekund bak Cadel Evans, og Carlos Sastre lå 1.28 bak på en sjetteplass. Sammenlagtbildet var stabilt, og det var ikke en dag som skulle by på store utfordringer. “Siden laget ikke hadde den gule ledertrøyen, fikk jeg muligheten til å gå i brudd. Og kom med i et brudd på tolv mann. Gruppen hadde splittet seg litt opp på vei til Foix, Men jeg lå i den fremste gruppen og ga alt i spurten og alt bare klaffet.

Følelsen var like mye lettelse som glede. Han var den tredje nordmannen i historien som vant en etappe i Tour de France. Noe kun Dag Otto Lauritzen og Thor Hushovd hadde gjort før han. «Det er noe alle som sykler drømmer om, og noe man kontinuerlig jobber for. Jeg har alltid har lyst til å gjøre det bra når jeg konkurrerer.» Arvensen vant itelleg i den norgesmestertrøyen. Han hadde vært så nær å vinne tidligere, i 2005, på samme type etappe, da han var med i bruddet og tapte en tomannsspurt mot Paolo Savoldelli. "Det var en lettelse å endelig vinne. Ekstra gledelig det året var at laget mitt, CSC, vant Touren det året med Sastre. Samt så vant vi Lagkonkurransen og Ungdomstrøyen med Andy Schleck. Det var bare tøft for å si det sånn”

Sky og marginal gains

“I 2010 begynte et nytt kapittel. Karrieren min gikk mot slutten, han tenkte meg litt om og ville prøve noe nytt, og da dukket Sky Procycling som en stormvind. Først var jeg usikker på folkene, men jeg sjekket litt opp i historien,» forteller han. Sir Dave Brailsford, som ledet gjengen, hadde vært med på å ta et drøss av gull for Storbritannia i OL i Beijing i 2008, og nå skulle de gå all-in på landeveien. Arvesen kjente en kontakt godt(Hvem?) fra tidligere og visste om noen av guttene som skulle over. Han signerte og fikk to spennende år som rytter.

“Det var gøy å være med på prosjektet rundt «marginal gains», som tok inn mye fra andre idretter. De konservative lagene ofte rart på oss, men de endte med å kopiere mye i ettertid. Sky var også det første laget som begynte med nedkjøring etter ritt, og på den tiden var det helt uhørt”.

Marginal gains: tanken om at mange små forbedringer, ofte på ting som bare påvirker én prosent, til sammen gir en stor forskjell. Filosofien ble utviklet av Dave Brailsford og var sentral da Team Sky startet i 2010.

Nedkjøring: den rolige turen rytterne tar rett etter målgang, ofte 10–30 minutter på rulle ved lagbussen. Den hjelper kroppen å skifte gradvis ned etter høy puls, er første steg i restitusjonen og gir rytterne tid til å få i seg væske og mat.

Team Sky hadde også mål om å få en britisk syklist til å vinne Tour de France innen fem år etter at laget ble stiftet. Arvesen tenkte ærlig talt: hvem i all verden skulle det være? «Vi vant med Carlos Sastre. Hvis ikke, hvem skulle vinne Touren, og hvem av britene?»

Kurt i Team SKY

Som rytter la han selv opp i 2011 og fikk være med videre som sportsdirektør i Team Sky de neste årene. Allerede året etter, i 2012, vant de Touren med Bradley Wiggins. «Det var så surrealistisk. Det viste at alt går an og at ingenting er umulig, så lenge man har dedikasjonen,» sier han. Senere vant de også med «Froomey», Chris Froome 3 ganger mens Kurt var en del av laget. “Jeg er utrolig glad for å fikk være med på den reisen med laget, var veldig stort.”

Uno-X Eventyret

Men en oktoberdag rett før Il Lombardia i 2016 overtalte Jens Haugland ham til et møte. Arvesen bodde i Lommedalen, omtrent ti kilometer fra Uno-Xs hovedkontor. «Jeg husker jeg tok scooteren min dit, og da jeg var kommet på en litt større vei, tenkte jeg: hva er det du har rotet deg bort i? Jeg visste hvor krevende det er å drive et sykkellag og alt som må på plass, etter å ha vært på begge sider gjennom Sky. Men jeg tenkte at det ikke kostet noe å ta dette møtet.»

På kontoret møtte han Haugland, Vegard Kulset og Toril Bråten. «Alle var så utrolig engasjert. De kunne en god del om sykkelsporten, og jeg fikk frie tøyler til å bygge det jeg ville. De var hands-on, og det gikk lett fra diskusjon til avgjørelse. Gjennom samtalen begynte jeg å tenkte at dette lot seg gjøre. Samtidig hadde jeg fått et barn, og etter 20 år med mange reisedøgn ville det ha vært fint å være mer hjemme, i hvert fall i starten, før det eskalerte», flirer han.

Laget fikk hentet inn mange ryttere og vokste for hvert år som gikk. Arvesen fikk være med på å bygge service course, lastebiler, busser og staben med mekanikere, leger og fysioterapeuter. «Det var veldig artig, men krevende. Vi banet litt vei for norsk sykkelsport. Ingen hadde gjort det i Norge på det nivået før.»

Ledelsen var tidlig overbevist om det prokontinentale nivået var innefor. Men Arvesen styrte det litt og fikk satt på vent et ekstra år, slik at de kunne bygge opp stallen enda mer. De åpnet også for dansker. Laget ble prokontinentalt i 2020. Det hadde fått inn mange gode trenere og ryttere som var sultne på å gjøre det bra, og som også var kompiser utenfor rittene. «Det ga en ekstra dimensjon til laget og var kanskje en av grunnene til at vi gjorde det så bra.» forteller Arvesen

Kurt i Uno-X // Jens Haugland

Biletten til Tour de France

En januardag i 2023 fikk Arvesen en samtale han aldri glemmer. Jens Haugland ringte og fortalte at han hadde snakket med Christian Prudhomme, sjefen for Tour de France. Han fortalte at Uno-X hadde fått plass i Touren sommern 2023. «Det var så utrolig stort. Fra å ha vært der som rytter til å være der som et norsk lag, var helt sinnssykt.»

“Uno-X sin tropp besto med Alexander Kristoff og syv Tour-debutanter. De fikk noe juling, men det var det man måtte forvente, sier han. Å ha vært med på å stifte laget i 2017, da å sykle Tour of Norway var stort, og nå kjøre selveste Tour de France, verdens største sykkelløp. Jeg husket at vi torte ikke å sene gutta i brudd på første etappe tilbake i under Tour of Norway i 17, for vi var bekymret for om de ville holde ut hele løpet. Og nå i tour de france hvor alle fullførte og kom seg til Paris. Med 11 topp ti-plasseringer var det en bragd i seg selv.”

Tilbake til Ineos

I 2025 gikk veien tilbake til Team Sky, eller Team Ineos, som det heter nå. Uno-X hadde vært gjennom en omstrukturering, og Arvesen var ikke ønsket videre. «Jeg vet ikke helt hvorfor selv, så man kan bare spekulere,» sier han. Han mener likevel ikke at det var feil. Det de hadde bygget fungerte, og Thor Hushovd har tatt laget til nye høyder siden.

«Enkeltpersoner er ikke uunnværlige når et system har gått videre og står stødig, det man har bygget opp. Det er normalt å ville riste litt i boksen, og jeg som sportssjef ble byttet ut. Det er friskt å bytte ut en gang i blant, slik at man ikke hele tiden går i samme sporet. Det er viktig med friske takter inn, og jeg var åtte år sammen med laget, så det er kanskje sunt for begge parter.»

“I dag trives jeg utrolig bra i Netcompany Ineos, som laget heter nå. Laget har blitt mer skandinavisk, mener han, siden den nye sponsoren Netcompany er dansk. Nå går det mot en liten avslutning i København og planlegging for neste sesong. Dave Brailsford er kommet litt mer tilbake, og det er en liten omstrukturering på gang i laget. «Det blir veldig spennende fremover.»