Intervju Oskar Svendsen

Da Oskar Svendsen som 18-åring satte verdensrekord i oksygenopptak – 97,5 milliliter per kilo kroppsvekt per minutt – eksploderte historien i norske medier. Dagens Næringsliv skrev om ham, Tv2 inviterte til Golden Goal, og et helt land fikk et nytt sykkelnavn å følge. Rekorden sto i nesten ti år, helt til Kristian Blummenfelt slo den med 101,1 tidligere i år. Men for Oskar selv var testresultatet aldri hele historien.

Fra alpint til terrengsykling

Oskar Svendsen vokste opp med en far som holdt på med alpint og det var naturlig at han selv startet i bakken som liten gutt. Men han var aldri den mest talentfulle utøveren i bakken, og han beskriver seg selv fra de unge årene som lite eksplosiv og lite resultatorientert – en gutt som var med fordi det var gøy, ikke fordi han var bedre enn de andre. Det ga ham likevel en grunnleggende idrettsglede og bevegelseserfaring som han skulle dra nytte av senere, selv om ingen den gangen så konturene av det som skulle komme.

Det var ikke før han var 15, i 2009, at han for alvor fant sporten som skulle bli hans. Gjennom alternativ trening ved siden av alpint oppdaget han terrengsykling, og det klikket nærmest umiddelbart – en kombinasjon av utholdenhet, teknikk og frihet som alpinbakken aldri hadde gitt ham. Veien gikk raskt videre til Lillehammer CK, der han for første gang ble en del av et ordentlig sykkelmiljø.

Oskar som en tidligere Lillehammersyklist

Kort tid etter ble han med i det aller første kullet på NTG Lillehammer med sykkel som spesialisering – en satsing som den gangen var helt ny, og som han i ettertid ser på som avgjørende for utviklingen sin. Rundt ham var navn som i dag er godt kjent for enhver som følger norsk sykkelsport: Rasmus Fossum Tiller, Anders Skaarseth, Erik Nordsæter Resell

Treningen var, som han selv sier det, forskningsbasert – bygget rundt terskel og oksygenopptak i tett samarbeid med det lokale høgskolemiljøet, med tester og systematikk som var uvanlig grundig for såpass unge utøvere.

Testen som ble større enn løpet

Sommeren 2012 ble han norgesmester på tempo foran Amund Grøndahl Jansen, et resultat som i seg selv viste at noe var på gang. Noen uker senere – rundt tre uker før junior-VM i Nederland – ble den historiske og mye omtalte VO2max-testen gjennomført som et prosjekt rundt NTG og Høtskolen i Lillehammer. Tallet som kom ut, 97,5 milliliter oksygen per kilo kroppsvekt per minutt, var på det tidspunktet det høyeste noen gang målt hos en utholdenhetsutøver.

Resultatet ble først holdt hemmelig på tanke med forskningen, men da det ble offentliggjort, ble det en umiddelbart enorm medieoppmerksomhet, langt utover det en 18 år gammel juniorsyklist var forberedt på – avisoppslag, tv-innslag og en strøm av henvendelser som ingen i miljøet rundt ham egentlig hadde forutsett.

Under en av de mange testene gjennomført sammen med NTG

Jeg følte egentlig at testen fikk mer oppmerksomhet enn selve VM-gullet etterpå, og at jeg i etterkant dessverre litt ble stående uten å leve helt opp til den hypen på sykkelen.

Det er en ærlig erkjennelse fra Svendsen selv: rekorden ble historien mediene og publikum husket best, ikke nødvendigvis det han presterte i etterkant. For en så ung utøver ble kontrasten mellom et laboratorietall og det som faktisk skjedde på sykkelen, en belastning han måtte lære seg å håndtere underveis.

Uka som endret alt

Selve VM-tempoet i Valkenburg var likevel alt annet enn en selvfølge. Oskar var syk uken i forveien men hadde likevell et mål om en topp ti-plassering. Favorittene Matej Mohorič, Mads Würtz Schmidt og Maximilian Schachmann – allerede da tre av de mest omtalte juniorene i Europa – og Svendsen startet med startnummer 26, langt fra noen forhåndsfavoritt på papiret.

Rett fær bunnen av siste bakken Cauberg, i en av de mest krevende partiene av løypa, mistet han kjedet. Et øyeblikk som kunne ha avgjort hele løpet i negativ retning, men han fikk kjedet på igjen uten å miste for mye fart og kjørte videre i sitt eget tempo. Så, etter hvert som tidene tikket inn, begynte rytter etter rytter å komme i mål bak hans tid. Minuttene gikk, og til slutt sto det klart: han hadde vunnet. Det ble stående som et vendepunkt for norsk sykkelsport – et øyeblikk mange senere har pekt tilbake på som starten på en ny generasjon norske ryttere, lenge før navn som Tobias Foss og Tobias Halland Johannessen for alvor gjorde seg gjeldende internasjonalt.

Fersk Junior Verdensmester

Presset etter gullet

I tiden etter VM-gullet fulgte en bølge av oppmerksomhet og tilbud om samarbeid, sponsoravtaler og medieopptredener som langt overgikk det en fersk juniorverdensmester normalt opplever. Men internt slet Svendsen med tvil – han kjente selv på at innsatsviljen hans ikke nødvendigvis matchet konkurrentenes, og at han manglet noe av den ubetingede besettelsen mange av de fremste utøverne rundt ham hadde. Han valgte derfor bevisst å ta ting år for år fremfor å legge store langsiktige planer eller love seg selv og omverdenen noe han ikke var sikker på å kunne holde.

2013 ble et år med Team Joker, der steget opp til seniornivå. Oskar slet med de raske temposkiftene i feltet, og var en av hans svakheter. Han følte han ikke helt levde opp til forventningene VO2max-testen hadde skapt i offentligheten, men leverte samtidig gode resultater, med en topp fem-plassering i Tour de l'Avenir og flere landslagsoppdrag i U23

Tour de l'Avenir – et gamechanger-øyeblikk

Nettopp Tour de l'Avenir 2013, hans første år som U23-rytter, trekker Svendsen frem som et av de virkelige vendepunktene i motivasjonen. Der møtte han ryttere som i dag er blant sportens største stjerner – tvillingene Simon og Adam Yates, Julian Alaphilippe og Jasper Stuyven – og opplevde for første gang å ha et helt lag som jobbet for ham gjennom en hel uke. Uken ble bare bedre og bedre etter hvert som rittet gikk, og endte som en av hans beste prestasjoner i et etapperitt noensinne, en uke han fortsatt snakker varmt om.

Underveis i Tour De L`Avenir 2013

Han peker også på historien til nordmenn i det samme rittet: Vegard Stake Laengen, kjent som «Stakan», var den som satte Norge på kartet i l'Avenir allerede i 2011 med en 4.plass sammenlagt, før Tobias Foss og senere Tobias Halland Johannessen fulgte i samme spor og bygget videre på den tradisjonen. Svendsen ser sin egen uke i 2013 som en del av den samme linjen – et bevis på at norske ryttere kunne hevde seg mot det beste Europa hadde å by på i aldersklassen.

Da egoismen ble en byrde

I 2014 ønsket Svendsen å ta steget videre, men kjente samtidig at den egosentriske hverdagen toppidretten var krevende– der alt skal dreie seg om egen restitusjon, egen prestasjon og egne marginer – ikke passet ham like naturlig som han hadde håpet. Interessen for å studere vokste gradvis i bakgrunnen, og han opplevde i økende grad at trening og konkurranse spiste opp all tid og alle alternative muligheter i livet, uten at det ga nok mening tilbake i det daglige. Samtidig kjente han på et stadig sterkere press om å prestere på et enda høyere nivå for i det hele tatt å rettferdiggjøre å fortsette i sporten, et press som i stor grad kom fra ham selv.

Et velkjørt Tour de l'Avenir i 2014 ble, ifølge Svendsen selv, «pluggen» som til slutt ga ham handlingsrom til å legge opp – midt i god form gikk han i bakken og veltet. Paradoksalt nok var det nettopp i det øyeblikket alt fungerte som han kjente at han var klar for å gi slipp.

Jeg hadde et godt støtteapparat hele veien, fra NTG, Landslaget, Team Joker, og spesielt trenerteamet på NTG betydde mye. Men jeg følte jeg manglet den indre driven som toppsykling krever. Jeg var flink til å gjennomføre disiplinert trening, men klarte aldri helt å nyte prosessen – det ble mer en mental byrde.

Sammen med Team Joker (Oskar nr 5. f v)

Til hvilken pris?

Svendsen har tenkt mye på hvor godt han kunne blitt om han hadde fortsatt, og legger ikke skjul på at spørsmålet fortsatt dukker opp iblant. Han veide det opp mot alt han ville ofre av tid med familie og venner, og ikke minst egen livsglede – selv om han trolig kunne tjent gode penger på å fortsette i noen år til som proffsyklist.

Til hvilken pris på min egen glede, liksom.

Beslutningen hadde modnet lenge før den formelt ble tatt. Som junior hadde målet vært å komme inn på Team Joker – det målet nådde han allerede som attenåring. Deretter satte han seg et nytt, mer konkret mål: innen to år skulle han enten bli proff for fullt på et høyere nivå, eller levere klart høyere resultater enn han gjorde. Da verken det ene eller det andre skjedde slik han hadde sett for seg, og krasjet i Tour de l'Avenir kom som et ytre puff i tillegg, føltes avgjørelsen til slutt riktig snarere enn vanskelig.

Han trekker frem Jonas Abrahamsen og Anders Skaarseth som eksempler på ryttere med arbeidstalent – og som, i motsetning til ham selv, genuint klarte å nyte prosessen underveis, dag etter dag, uten at det ble en byrde. Det er nettopp den forskjellen, mer enn talent eller resultater, Svendsen selv peker på som den avgjørende faktoren mellom å bli værende i sporten og å slutte.

Sammen med lagkamerat Kristoffer Skjerping

En stille exit

Familien, som ikke kommer fra en idrettsbakgrunn og aldri presset ham inn i sporten, tok nyheten godt da han fortalte om beslutningen. Svendsen innrømmer selv, med et snev av selvironi, at han formulerte beskjeden «litt soft og feigt» den gangen – han kalte det en pause fremfor et endelig punktum, før han gradvis og nesten bare gled ut av miljøet i månedene som fulgte, uten noen stor avskjedsmarkering eller offentlig kunngjøring.

Han angrer ikke på valget, og understreker det gjerne flere ganger i løpet av samtalen. Sykkelen er fortsatt en del av ham, og han følger sporten med interesse fra sidelinjen, men savner litt av det livet av og til – fellesskapet, reisene, følelsen av å være i toppform. I dag sykler han sjelden, løper mer i stedet, og bruker mesteparten av fritiden på familie og barn, et liv han selv beskriver som langt mer balansert enn det han hadde som ung toppidrettsutøver.

Nei, jeg har aldri angret på avgjørelsen, flirer Oskar.

Livet etter sykkelen

I dag, fem år etter at han var ferdig utdannet fra NTNU i 2021, jobber Svendsen i AUK, et oppstartsselskap som lager smarte innendørshager for hjemmet. Bedriften ble grunnlagt i 2018 og har i dag rundt 34 ansatte, og Svendsen har vært med på reisen gjennom en periode med solid vekst. Selv omtaler han seg spøkefullt som en «utdatert syklist» – han la opp allerede i 2014, og følger i dag sporten mer som en interessert tilskuer enn som en aktiv deltaker.

Oskar nå i dag