Intervju Vegard Stake Laengen

Vegard Stake Laengen er kanskje nordmannen som har vært proff lengst av alle. I dag kjører han for UAE Team Emirates, laget som har dominert sykkelsporten de siste årene med navn som Tadej Pogačar, Isaac del Toro og Brandon McNulty. Vi fikk tak i ham midt i september, nettopp hjemme etter at sesongen ble brått avsluttet av en skade.

Sesongen som tok slutt tidlig

Det skjedde dagen før Bretagne Classic i Plouay. Under rekognoseringen regnet det, og i en rundkjøring skled Vegard ut. «Jeg er litt skuffa siden jeg er ute med skade,» sier han. «Det er noe vi syklister ikke liker, Det gjør hverdagen litt mer tung. Kort sagt har jeg hatt bedre dager. Men sånn er sykkelsporten, enten man vil eller ei.»

“Jeg merket at jeg var forslått, men håpet likevel å rekke starten. Etter en prat med legen ble det hjemreise. Dagene etterpå kjentes det bedre, og stilte til start i GP Industria & Artigianato i Italia, men følelsen i kroppen uteble. Jeg hadde vondt og fikk ikke noe særlig kraft, så det ble DNF,» forteller han. Da skjønte de og laget at skaden var mer alvorlig enn de hadde trodd. Vegard har vært til MR og venter på at sjefslegen skal gå over bildene. Sesongen ser ut til å være over.

Fra langrenn til landevei

Veien inn i sykkelsporten var ikke planlagt. Vegard begynte å sykle som et alternativ til langrennstreningen, “mest for å ha noe å gjøre om sommeren” forteller han. Som fjortenåring ble han terrengsyklist i Asker, i det han kaller sin første ordentlige klubb. Han så Tour de France på tv, som så mange andre unggutter, og begynte å drømme.

// Budstikka - Ulf Hansen

Som 16-åring fikk han sin første landeveissykkel og begynte å konkurrere i aldersbestemte klasser. Som junior gikk det mest i terrenget, og det var det var noe han trivedes med, og fikk vise seg litt frem. Som junior var han lite med på løp på landeveien, bare noen norgescuper. «Det gikk mest i terrenget, og det var veldig gøy på den tiden,» sier han. Vegard gikk ikke på NTG som mange av andre utøvere gjør, han gikk nemlig vanlig videregående i asker med realfag. Etterhvert la han skiene på hylla i juniortiden. Mye av oppveksten trente han sammen med tvillingbroren Øystein, som begynte litt før ham på sykkel. De konkurrerte og syklet sammen gjennom mange aldersklasser og videre helt til Øystein la opp i 2014.

Joker og gjennombruddet

Som U23-rytter ble landeveien den første ordentlige eliteasatsingen. Han kjørte flere store norske løp som Ringerike GP og hadde mange topp ti-plasseringer. «Jeg var blant U23-guttene som hang best med,» sier han. Trek-Adecco fikk øynene opp for ham og tok ham inn som stagiaire høsten 2008. Han kjørte litt løp i Øst-Europa, landslaget la merke til ham, og det ga en plass i U23-VM i 2008. “Det var nok VM den deltakelsen førte til kontrakten i Team Joker”.

Tidlig i Joker-Systemet

«Det var stort å komme på det som var det største norske laget,» sier han. Der kjørte han sammen med Alexander Kristoff og Lars Petter Nordhaug, og han husker en veldig proff tilnærming. Han vokste i gradene og tok steg år for år. 2011 ble den beste sesongen: fjerdeplass sammenlagt i Tour de l'Avenir og bronse i EM på U23-tempoen. Det vekket interesse fra flere mindre prokontinentallag og Vegard endte opp med å signere for Team Type –1 Sanofi.

«Det var jo veldig kjekt, siden det var mitt siste år i U23-klassen,» sier han. «Team Type 1–Sanofi var et større lag og en større organisasjon, med mer penger innad, og det var en god og bra vei videre. Og når man er på et prokontinentalt lag, har man en veldig grei minstelønn som en base.»

Guttedrømmen som ikke gikk helt etter planen

I 2012 begynte Vegard en toårskontrakt med Team Type 1–Sanofi. «Det var en guttedrøm som gikk i oppfyllelse. Det var kanskje ikke et av de største lagene, men det var prokontinentalt, rett under storlagene, og veldig gøy å kunne ta et steg opp.» Gleden varte dessverre ikke så lenge. Laget fikk Novo Nordisk som ny sponsor, med en klausul om at de bare ville ha ryttere med diabetes. Mens Sanofi var der, var det en 50/50-miks av ryttere med og uten diabetes. Vegard ble betalt ut av kontrakten.

Fersk Proff

Tiden etterpå var usikker. «Det er ikke enkelt som førsteårs proff uten store resultater å vise til for å sikre seg ny kontrakt,» forteller han. Det tok tid før noe konkret dukket opp. Det var franske Bretagne-Séché.

To harde år i Bretagne

«Jeg skal innrømme at det ikke var et særlig stort lag, men det var et prokontinentalt lag i det minste,» sier Vegard. Han måtte flytte til Frankrike, og det var ikke helt ideelt, men det var en vei videre. Det veide opp at han kunne få være med på de store løpene, og det gjorde at han takket ja.

«Det var valget hvis jeg skulle være på det nivået,» forklarer han. Kontrakten løp bare ett år om gangen. Laget hadde akkurat de 16 rytterne som krevdes, fordelt på 14 franskmenn, argentinske Eduardo Sepúlveda og ham selv. Hele støtteapparatet var fra Bretagne, og all e-post gikk på fransk. «Jeg hadde jo tysk på skolen,» sier Vegard og flirer. «Men jeg ble bare kastet ut i det og måtte pugge fransk.»

Språket gjorde det vanskelig å komme inn i gruppen. Han fikk sjansen hos laget, men følte i bunn at det var vanskelig å prestere i laget med alt som lå rundt. Etter to år fikk han ikke ny kontrakt. I ettertid regner han det som blant de hardeste årene i hele karrieren.

Hjem til Joker, og opp i verdenstoppen

Veien gikk tilbake til Norge og Team Joker i 2015. Det var et steg ned i antall store løp, men Joker lå langt fremme på utvikling og var veldig nøye med kosthold og karbohydrater, og det bidro til at motivasjonen ble veldig sterk. «Jeg ville fort tilbake på et høyere nivå, og var også optimistisk,» sier han. 2015 ble en veldig god sesong der alt gikk på skinner.

Agenten, den samme som hadde hjulpet ham til Sanofi-kontrakten, og som han har hatt løpende dialog med hele veien, fikk tak i et tilbud fra WorldTour-laget IAM Cycling for 2016. Vegard signerte uken før det franske rittet Tour d'Alsace, og det ga en stor boost inn i rittet. Han hadde formen med seg inn i løpet, og det ble et av de beste rittene han noen gang har kjørt. Vegard vant sammenlagt, og som han sier: «Det var bare kjempegøy og spesielt. De tvar gøy å kunne vinne og vise man var verdig for plassen på til IAM»

Seier i Alsace!

«Det steget opp til worldtour og IAM var kanskje det største jeg har hatt i karrieren. Og det var da proffhverdagen endelig begynte. Vi fikk alt av klær og et mye større støtteapparat. Jeg husker jeg fikk den «wow»-følelsen.»

Tredjeplassen i Giro d'Italia

Våren hadde gått med mye tempotrening. Vegard visste han kunne sykle fort, men hadde ikke kjørt så mange tempoer. Da Giro d'Italia kom, var han i god form og tenkte han skulle kjøre sitt eget løp pg prøve på et godt resultat på den første tempoen. Han lå litt bak i sammendraget og skulle derfor starte tidlig. Da han kom i mål, lå han på tredjeplass. «Jeg tenkte dette var en bra tempo, og at jeg kanskje fikk en topp 20 hvis jeg var heldig,» forteller han. Men ingen kom forbi. Da alle var i mål, var han fortsatt nummer tre. «Det var veldig spesielt og veldig gøy,» sier han.

På vei inn til 3.plass i Giroen

Periode med usikkerhet

Samtidig underveis i Giroen fikk de vite at IAM Cycling skulle legges ned. IAM var et sveitsisk selskap som forvaltet penger, ikke det største firmaet, men med veldig mye penger. Sjefen nærmet seg pensjonsalder og skulle selge deler av selskapet, og det ble for mye å spytte inn alene. Beskjeden kom allerede i mai, og hele laget satte pris på å få vite det i tide.

Å gå gjennom samme prosess igjen var Vegard begynt å bli lei av, men han hadde i det minste tid til å lete. Han kjente litt til teamsjefen i Lampre-Merida og ble enig om en grei avtale på et fornuftig tidspunkt i sesongen, uten for mye stress. Laget skulle bakkes opp av et kinesisk selskap,

“Alt virket normalt gjennom høsten og i oppkjøringen til en ny sesong, men det var helt til sponsoren trakk seg like før jul. De orsnasje syklene var allerede levert til oss. Teamsjef Mauro Gianetti hadde vært i Kina på møte med dem, og på hjemveien mellomlandet han i De forente arabiske emirater, der han hadde kontakter blant sjeiker. Han fikk til et kjapt møte og fortalte hva som hadde skjedd med laget. Alt var klappet og klart, og en veldig god investeringsmulighet. Det eneste som manglet var pengene. Heldighvis grep sjeikene grep inn, og laget ble til UAE Emirates som vi kjenner det i dag. Sykklene vi hadde fått ble raskt byttet til røde, med nye logoer

«Jeg skal innrømme at jeg var litt små stresset, siden jeg hadde vært gjennom mye lignende i karrieren. Det ble en veldig nervøs juleferie» sier Vegard og flirer.

Inn i UAE

Rollen som hjelperytter

UAE var på det tidspunktet et middels WorldTour-lag på rankingene, og for Vegards del handlet det om å levere litt resultater. Det gjorde han, med en sjetteplass sammenlagt i Tour of California i 2017, der han klatret bra og holdt seg godt med i sammendraget. Likevel merket han at han passet bedre som hjelper enn som kaptein. «Jeg er høy og stor, og selv om jeg var tynn under L'Avenir, var jeg likevel litt for tung for bakkene, Jeg har god kjørestyrke, men har aldri hatt den punchen til å kjempe i sammendraget.» forklarer han.

Da han kom til UAE, hadde laget flere klatrestjerner, som Rui Costa og senere Fabio Aru og Tadej Pogachar, og han følte at han passet og fungerte best som hjelper. Laget har vært tydelig på rollen og hjulpet ham å utvikle den, slik at han har kunnet holde på så lenge som mulig. I dag er han veldig fornøyd med å jobbe rundt superstjernen Pogačar. «Alle vil jo vinne mens de er unge, men man må etter hvert finne sin brikke i puslespillet,» sier han. «Jeg får ofte spørsmålet «hvor mange løp har du vunnet?». Det er normalt for en idrettsutøver å bli målt på egne resultater, men jeg tenker ikke så mye på det. Jeg får mye anerkjennelse i laget, og jeg bryr meg ikke om hva folk utenfra tenker. Det er kanskje grunnen til at jeg har hatt kontrakt med UAE alle disse årene.»

Å jobbe for Pogačar

Å være med på reisen til Tadej Pogačar har vært spesielt, forteller Vegard. De har trent mye sammen, og han har fått være hjelperytter for slovenen gjennom mye av karrieren. «Jeg føler nesten UAE er synonymt med Tadej Pogačar,» sier han. «Han er på en måte sjefen på laget, og blir gjerne spurt hvis det er noe. Tadej er en veldig fin person, og han er like jordnær som da han kom til laget. Det er veldig gøy å se hvor gærne folk blir rundt ham.»

Vegard og Pogačar under Giro d`Italia 2014

Internt i laget snakkes det engelsk. Man kunne tenkt seg et spansk eller fransk hjørne rundt spisebordet, men her går det i engelsk, og det er helt greit. Laget har 30 ryttere fordelt på 17 nasjoner, og Vegard mener den internasjonale atmosfæren er bra. «Jeg tenker det er bra at vi har den internasjonale atmosfæren i laget, vi er mange syklister fra mange land,» sier han.

Norgesmester som solo

Norgesmesterskapet i Sandefjord i 2018 regner Vegard som sitt største enkeltøyeblikk. Han, Alexander Kristoff og Sven Erik Bystrøm kjørte alle for UAE, og de hadde en liten intern avtale om å dekke opp brudd for hverandre. “Det var mindre kontroll den gangen enn nå, med Uno-X som herjet ikke da.» forteller han.

“Det ble mange bruddforsøk gjennom dagen fra feltet, og jeg satt i en større gruppe som gikk av gårde. Planen var å gå solo mot slutten, men samarbeidet stoppet opp og de ble hentet inn av en større gruppe med mange farlige avsluttere. Da de kom inn på siste runde, hadde han verken Kristoff eller Bystrøm i gruppen. På siste runde tenkte jeg at sjansene var betraktelig mindre. «jeg prøvde bare å gjøre det beste ut av det,» sier han. Han gikk på et kontra-støt og fikk en luke. Rasmus Tiller, trolig den sterkeste avslutteren, oppdaget det litt sent. «Jeg ga alt for å holde inn og unngå spurt, for den er jeg sikker på at jeg hadde tapt den spurten» forteller Vegard.

Vegard holdt hele veien. «Jeg visste at jeg ikke hadde tid til å feire, jeg måtte bare trå til siste meter,» sier han. Å krysse målstreken først, spesielt når man vinner solo, var utrolig gøy. «Det er noe man drømmer om som liten, å få den norske mesterskapstrøyen,» sier han. Å få ha den på seg i et år og vise den frem var «veldig stas».

Norsk mester i Sandefjord

Hjem til Oslo

Det blir mye reising som proffsyklist, men det har blitt litt mindre enn før. For tre år siden flyttet familien hjem til Oslo, da eldste datteren var ca et halvt år gammel. «Det var bare noe med det som føltes riktig å gjøre,» sier han. «Barna kommer alltid først for meg.» Og om sommeren er Norge best, med stabilt godt vær, mens treningen i Sør-Europa om vinteren ofte må kuttes på grunn av været. Vinteren har i det siste blitt mer rulling innendørs enn tidligere. Vegard mener også det er lettere å bygge livet i etter karrieren i Oslo. Og pr nå er det praktisk å bo nær en stor flyplass som Gardemoen. «Jeg er ofte hjemme innen midnatt etter et løp i utlandet. Andre steder i Europa er det litt mer kronglete.» Og jeg merker sykkelsesongen er blitt lang. I år startet den i januar med Tour Down Under i Australia og skulle egentlig avsluttes i oktober.

Ett år om gangen

Da intervjuet ble gjort, var det ikke offisielt at Vegard forlenger med UAE. Nå er det det. “Det er greit å kunne forlenge selv med en skade, sier han, og selv om han er litt deppa over å ikke kunne sykle, er det lettere å tenke fremover.”

«Jeg tar ett år om gangen,» sier Vegard. «Jeg skal ikke si at jeg er gammel, men i sykkelsporten kan man vel si det,» flirer han. Det begynner å gå mot slutten av karrieren, og laget ser kanskje at det er bedre å satse på unge og lovende. «Men hos meg vet du hva du får. Jeg er veldig stabil, en eldre rytter med mye erfaring som vet hvilken jobb som skal gjøres.»

Ønsker å stille en stor takk til Vegard som hadde tid og ønsket å stille opp.

Og ønsker han masse lykke til videre!