Intervju Daniel Årnes

Foreldrene og SOCK-Miljøet

Daniel har holdt på med sykling så lenge han kan huske. «Pappa dro meg med på sykling da jeg var liten, og jeg har vært veldig heldig som hadde ham,» forteller han. Faren fikk det til å handle om lek og moro. Da Daniel var 9–10 år gammel, ble han dratt inn i SOCK, Sandnessjøen og Omegn Cykleklubb. «Der var vi en god gjeng, vi hadde det sosialt og hadde det gøy på tur.» Han begynte fordi det var gøy, og ble gradvis mer spisset etter hvert som han ble eldre.

Foreldrene la alt til rette og satte aldri noen begrensning. Sammen med dem fikk han oppleve mye som ung. De har vært på turer fra Finnmark til Sørlandet, og Daniel hadde sett hele Norge allerede som 14-åring. «Det er så mange gode minner jeg tar med meg fra den tiden.» Han oppdaget tidlig at han likte å reise og oppleve nye steder, og at sykling er et optimalt valg for det.

Det som holder motivasjonen oppe, er å presse seg selv og prøve å nå et høyere nivå. «Fra jeg var liten har jeg blitt veldig god til å presse meg, og stadig bedre til å presse kroppen,» sier han. Han trekker likevel frem vennene som det viktigste. «Når jeg er ute og trener, tenker jeg først på hvor gøy det er å være sammen med gutta og ha det gøy, framfor trening. Den kommer bare som en ekstra ting oppå.»

Tiden på NTG

Da det var tid for videregående, var Daniel tidlig klar på at det måtte bli NTG. Det hadde han visst allerede som 14-åring. Valget falt på NTG Kongsvinger, siden mange av kameratene han hadde møtt gjennom sporten skulle gå der. «Da vi kom i gang der nede, var det helt supert. Vi var en god gjeng og vokste sammen. Mange gikk gjennom det samme som meg og hadde flyttet hjemmefra. Det er ærlig talt blant de beste årene jeg har hatt i livet.»

Han lærte mye av å flytte alene. Han fant gode rutiner og lærte å strukturere hverdagen, i tillegg til å bli bedre på sykkel. «Alle hadde samme drøm og ambisjoner, alle hjalp og pushet hverandre når det gjaldt. Det var helt normalt å sette seg høye mål, noe som ikke var helt vanlig på skolen hjemme i Sandnessjøen. Jeg tror det bidro til at man trivdes så godt som man gjrode, og fikk bygd en veldig god base der.

Som førsteårs junior fikk han være med på landslaget. Det var et veldig bra kull og hard kamp om plassene, og Daniel beskriver det som en «ydmyk opplevelse». Selv om man hadde kommet på landslaget, var det fortsatt mye som måtte gjøres. Det var først på andreåret at han følte at det løsnet.

Daniel sammen med landslaget

Daniel avviser at han hadde et stort talent. «Mange sier jeg hadde et stort talent, men jeg hadde mer et ok talent,» sier han. Han prøvde å finne ut hva som fungerte og ikke, og fant gode måter å jobbe på. «Jeg gjorde justeringer som alle andre, men det var ikke noe hokus pokus. Jeg var flink over tid og ble bedre fysisk. Det samme gjelder i løp. Man må vite hvordan man løser ting, og har fått mange erfaringer som har lønt seg.”

Gjennombruddet i Flandern Rundt

Daniel er av natur en klassikerrytter, og det har lenge vært klart at han skulle til Flandern og løpene i regionen. Som andreårs junior løsnet det for alvor. Han hadde vært på flere camper med landslaget og kjørt løypene i Belgia mange ganger. «Jeg kunne bakkene og hver meter av løypen» sier han. Han visste at han i god form inn i vårsesongen.

Det første løpet var Gent–Wevelgem med landslaget, der han kom inn til en sjetteplass. Uken etter, i Flandern rundt for juniorer, slo det ut i full blomst. «Jeg visste jeg var fysisk bra og på riktig sted mentalt. Det var regn og vind, noe som passer meg veldig godt. Jeg hadde ingen uhell, jeg løste løpet så perfekt som det gikk an, og jeg var sterkere enn alle andre. Jeg kjørte i fra alle og kom solo inn til seier, og det var så deilig.»

Inn til seier i Flanderen

Seieren er noe av det største han har gjort. Han hadde sett for seg løpet og brukt det som motivasjon hele vinteren. «Flandern junior er juniorutgaven av Ronde van Vlaanderen, men det er uansett Flandern,» sier han. TV 2 og alle de andre sykkelmediene kom raskt til, og mange lag og agenter tok kontakt. Daniel var første og eneste norske junior den dag i dag som hadde vunnet løpet, og seieren ga ham billetten til seniorkontrakt hos Team Joker neste sesong.

Joker var på den tiden det beste norske kontinentallaget, og de var også de første som tok kontakt etter seieren. «Jeg visste at de var gode og hva de kunne tilby,» sier han. Han trivdes med kompis Søren Wærenskjold, som også skulle til Joker, Når Søren skulle til Joker blei det bare mer natrlig for meg å bli med. Laget var opptatt av utvikling og et solid lag med mye erfaring.

Skade, korona og et lag som forsvant

I 2019 fikk Daniel en skade som påvirket ham mye årene fremover. Han var ute ganske lenge, og hele 2020 gikk med til å bygge seg opp igjen, med få ritt på kalenderen. Covid kom på toppen. «Å komme inn i Joker var stort, det var jo de gutta jeg så opp til,» sier han. Da beskjeden kom i 2020 om at Joker skulle legges ned, var det tøft. Han var ute med skaden og visste at han hadde liten sjanse til å komme over til Uno-X på det grunnlaget. «Jeg var ikke god nok for laget på det tidspunktet, rett og slett. Og det var dritrist for norsk sykling at Team Joker la ned, de har vært en bauta i mange år.»

Inn i Joker / Team Joker Icopal

Han ga likevel ikke opp. «Jeg hadde lyst til å fortsette. Jeg visste at jeg hadde noe inne, men var usikker på hva kroppen klarte. Mentalt ville jeg. Jeg skulle i hvert fall prøve.» Daniel gikk til klubblagt Kristiansand CK i de neste årene mens satsing fortsatte.

Alvorlig syk og en ny start

De to første seniorårene var i praksis tapt, med skade og korona. Sommeren 2022 ble han i tillegg veldig syk. Han fikk en immunreaksjon og lå to uker på sykehus. «Jeg vet fortsatt ikke helt hva det var, og jeg visste ikke hva som ville skje,.Heldigvis fant legene en medisin som roet ned immunforsvaret mitt. Jeg hadde fått mye sår og blemmer på kroppen og var rimelig syk. Så kom rehabiliteringen atter en gang og veien tilbake.

«Det hadde ikke gått uten hjelp fra laget og de rundt meg. Jeg hadde vært senior i fire år og følte ikke jeg hadde fått gjort et ordentlig forsøk. Men jeg er jo realist, og hvis det ikke hadde gått, hadde jeg sluttet, Men jeg ville i det minste gi det et forsøk.» I perioden i Kristiansand CK var han amatør og jobbet ved siden av. Selv om det var tungt i perioden, hadde han glede med syklingen, og ingen la press på ham. «Man mister troen i perioder. De gode folkene rundt meg har hjulpet som faen.»

Comebacket i Belgia og sjansen hos Uno-X

Den første ordentlige seniorsesongen ble dermed 2023. Daniel trente mye i oktober 2022 og jobbet godt etter immunreaksjonen. Så klaffet alt da de dro til Belgia og kjørte flere U23-kermesse-løp som passet ham. «Alt bare klaffet, bang, bang, bang. Jeg følte jeg var på riktig kurs igjen,» sier han. Han vant seks kermesse-løp på en måned.

Seier på seier

I april fikk han tilbud fra Uno-X sitt utviklingslag. «Det var dritbra og endelig fikk jeg sjansen til å prøve på et høyere nivå.» Han hadde håpet på en kontinentalkontrakt innen utgangen av sesongen, men aldri trodd det skulle gå så fort. «Det var over all forventning, og endelig handlet om å komme seg tilbake med syklingen igjen etter den tøffe perioden.»

I Uno-X-systemet var det flinke folk, og Daniel lærte ekstremt mye. Før handlet det mest om å komme tilbake, nå var det tid for å forberede seg. Han fikk mye hjelp av Espen Aareskjold, som bodde hundre meter unna nede i gata. «De ga meg muligheten og verktøyene til å bli ekstra god.» Han kjente nesten alle på laget fra før, og mange av guttene, som Søren, hadde kommet til Uno-X systemet noen år tidligere.

Daniel hadde to-års kontrakt og var den eldste på utviklingslaget. Han fant etter hvert ut at det ikke ga mening å fortsette der, noe som han mener er mest trist for de unge guttene han visste var flinke. Men han hadde fått løftet om å lære og bli bedre over tid, og det var ingenting å utsette på kameratene i laget.

Som Uno-X syklist // Privat

Så kom beskjeden i 2024 om at utviklingslaget skulle legges ned. Han fikk ikke noe tilbud fra Uno-X sitt hovedlag og tenkte: hva er veien videre? “Det var mange som var interessert, men vanskelig å få et konkret kontrakttilbud. Agenten min så på andre muligheter og fant et realistisk lag, og det endte hos franske Van Rysel Roubaix. Jeg hadde kjørt mye mot dem og visste at de var et bra lag. Agenten ordnet et konkret tilbud, og det var et veldig bra et. Så er ekstremt takknemmlig for det»

Laget fra Roubaix

Laget er fransk, men ikke helt det typiske franske laget alle historiene handler om. «Dette laget var annerledes,» sier Daniel. Han så det som en kul mulighet til å oppleve nye ting, og det ga masse motivasjon, samtidig som han fikk mer frihet i nye løp. «Jeg kunne gjerne ha fortsatt hos Uno-X og vært hjelperytter for guttene, men jeg er glad jeg tok veien til Roubaix.»

“De er veldig flinke og motiverende å jobbe med. Jeg får muligheten hos dem, og gjennom dem er det også en prosess for å fortsette å bli bedre. I fjor handlet det mer om tilvenning, med nytt språk og alt som krever omstilling.” Han presterte kanskje ikke helt ut fra egne forventninger, men det var vanlig etter en slik omjustering. «Man glemmer litt hvor man står og må ta tiden for å se at det egentlig var et veldig bra år.»

Nå i år kjemper han mer i toppen, og det er bare småting som har stoppet ham fra å ta seirene. «Jeg kunne kanskje stått med fire–fem seirer, og det er bare små endringer som stopper meg. Det er veldig motiverende å jobbe med. De to siste årene har vært helt råe, kort oppsummert.»

Daneil underveis i rittet TPC tidligere i år // X.Pereyon / LNC

Daniel har fått beholde treneren fra Uno-X og NTG, Lars Holm. «Jeg er veldig heldig. Sammen har vi jobbet som før, og jeg har sluppet å starte helt fra start.» De jobber fysisk og mentalt, og med å ta kloke valg og ha troen på det. «Jeg har fått best of both worlds, med mulighetene og utfordringene i Roubaix. Og føler man at man er bra, så får man muligheten ho laget. Jeg har blant anntet kjørt en del mot worldtour proff Jasper Stuyven og merker at jeg kjører like fort og har gjort mange ting riktig hos Roubaix. Og jeg gleder meg til å forsette med laget”

Drømmen om Paris–Roubaix og Flandern Rundt

Fremtidens mål er å bli WorldTour-rytter, men laget hans vil også opp til prokontinentalt nivå. Da får det gode sjanser til wildcard i de store klassikerne som Paris–Roubaix og Flandern rundt. Det er drømmeritene hans. «Det hadde vært veldig stort å kunne nå de målene, spesielt sammen med Roubaix. Laget er mer et klassikerlag. Men mye handler om pengene.»

Roubaix har en litt annen kultur enn de fleste lag. De har holdt på i mange år, og laget er bygget på «sterke boys og maskiner», som Daniel sier. Støtteapparatet er det beste de har tilgang på, med egen kiropraktor, osteopat og lagbuss. Det mangler fortsatt noe, men laget er drevet veldig profesjonelt til å være et vanlig kontinentallag.

Sammen med Van Rysel Roubaix (t.h)

Proffhverdagen

Daniel bor litt over alt på grunn av sykling, men har base i Sandnes. Han har mye å si om miljøet der. «Samme område bor guttene som Erlend Blikra, Tord Gudmestad, Martin Bugge, Fredrik Dversnes, Sven Erik Bystrøm og gutta fra Coop,» sier han. Kristoff titter også innom til tider og er med på turene. «Det er kanskje det beste treningsmiljøet vi har her til lands, det er jo world class,»